Linn Cecilie døde i en trafikkulykke, som passasjer. Det var ikke slik livet skulle slutte, og jeg håper med det jeg skriver at noen av dere unge kan forstå at livet er sårbart. Ikke utfordre skjebnen med uforsvarlige ting. Plutselig rammer det den som minst venter det! Si fra hvis du sitter på med en som kjører som en idiot! Alle som var på minnestunden til Linn Cecilie, husker nok det jeg sa. Hva med alle andre som det ikke har rammet enda? Dere MÅ ta vare på hverandre!

For oss er en hjørnestein borte, og vil alltid være savnet. Når jeg sier dette som står på gravsteinen, er det fordi hun var en hjørnestein. Hun var den førstefødte, og når det går opp for foreldre at livet har tatt en ny retning som «jeg er blitt far»! Og «jeg har mistet mitt barn»! Det er store ting, og det gjør noe med deg selv om det tar litt tid å forstå. Det betyr mye for alle de som får gleden av å bli foreldre, men det er så vanskelig for alle som mister noen de er så glad i, som mitt barn.

Linn Cecilie var spesiell. Selvfølgelig var hun det. For oss. Søstrene hadde et spesielt forhold. Så godt å tenke på, men så trist at dette skulle skje. Helt uvirkelig på en måte, men det er sant. Cecilie hadde lyst krøllete hår da hun var liten, og var alltid til stede og alltid like blid. På dette bildet ( nederst i artikkelen, red. anm. ) renser hun fisk på hytta. Det var stort for henne — det også, for mange år siden...

Et lykketroll! For så veldig mange. Hun var det for alle hun kjente, helt til den dagen hun døde. Hun hadde en unik egenskap. Et stort hjerte! Hun hadde rom for alle hun traff, og alle hun ble kjent med. Hun fikk venner fordi hun var den som hadde hjerterom for så mange, og viste det til dem.

Hun hadde en unik utstråling som gjorde mange mennesker glade. Det er godt å høre, også i etterkant, selv om det er vondt å ikke få oppleve det mer. Cecilie jobbet som lærling i faget «barne- og ungdomsarbeider». Lærling på Kringsjå skole og ungdomsklubben «huset» på Søm. Det var hun så glad for, og det ga henne så mye.

Hun strålte, selv om morgenen når hun skulle på jobb. Hun hadde nettopp fått startet sitt voksne liv med jobb og egen bil, kjørte rundt og smilte til verden, verden smilte til henne. Hun smilte bestandig. Sang alltid hjemme, kunne så mange tekster. Plutselig tok livet en annen vending...

At hun hadde mange venner har jeg forstått enda bedre med alle de tilbakemeldinger som jeg har fått etter hun døde. Hun hadde hjerterom for både små og store. Mange fine ord er skrevet om henne. Takk for alt som er sagt om henne fra små og store. Det hjelper i en stor sorgprosess som dette er. Jeg fikk aldri sagt farvel til min datter (face to face) selv om det tok ni dager fra trafikkulykken skjedde til hun døde.

Kanskje hun hørte (sovende som hun var, på en måte) alt jeg/vi sa til henne, og hun prøvde å overleve, men skaden var for stor. Jeg vet ikke, men vi snakket til henne, planla alt, hvis det skulle gå bra. Det gjorde det dessverre ikke.

Alle spør, «hvordan går det med deg?». Hva skal jeg si? Det er ikke et lett spørsmål å svare på, for det går opp og ned. Min hjørnestein er borte, og vil alltid være savnet. Det er ubeskrivelig å forklare savnet. Miste den følelsen å føle at huset lever, når hun kom inn døra og laget en sti av «alle ting» hun hadde med seg den dagen. Godt å tenke tilbake på, selv om det kunne være en plage når stien lå der etter hun var gått på trening eller kveldsjobb, og hun tenkte «rydde gjør vi siden».

Å bli utsatt for å miste min datter i en trafikkulykke som på Dvergsnesveien er ille, grusomt og forferdelig. Det er alle ulykker. Godt jeg har en god familie, venner og arbeidsgiver som bryr seg. Takk til alle! Til ettertanke. Jeg sa dette den dagen Linn Cecilie døde: «Dette er den første dagen av mitt annerledes liv». Så får vi prøve å gjøre noe positivt ut av det.

Arild Abelsnes

---

Mitt dikt til Linn Cecilie

_En hjørnestein er borte

Takk for alt det oppgjorte.

Takk for alt og tro med ord.

For alt og alle du ble så god.

Ditt hjerte og ditt smil,

følges i alle mil,

Helt til mitt hjerte dør.

Av lengsel i mitt hjertes nød.

Du var god mot alle du så,

store og små, alle endog.

Smilet ditt, vil aldri glemmes,

de som traff deg, aldri fremmed.

En godhet i ditt indre,

det var du selv, men ikke så.

Du mitt hjerte nærme står,

et lys i meg, du vil brenne sårt.

Ei datter som deg vil alltid være,

hos meg, og alle dine kjære.

Ikke en dag skal gå,

uten en tanke om deg skal bestå- Takk for alt og til alle for alt._

Arild Abelsnes

Foto: Privat