Næringsminister Dag Terje Andersen har blåst seg opp og skal utøve den rød-grønne regjeringens «aktive eierskap» i forhold til det børsnoterte selskapet Telenor.Foreløpig utøves det i avisspaltene og i mediene med klare trusler om utskiftninger, både av styreleder, styremedlemmer og konsernsjef.Det som har utløst næringsministerens hang til eierskapsstyring ved denne anledningen er Telenors salg av bedriftens satellittselskap (TSS) til utenlandske eiere, og Telenorsjef Jon Fredrik Baksaas' lukrative opsjonsavtale.Da staten i sin tid valgte å delprivatisere og børsnotere statsaksjeselskaper som Telenor og Statoil, var det ut fra en forståelse av at staten ville utøve sitt eierskap best ved å dele eierskap og ansvar med private markedsaktører. Ved å børsnotere selskapene har man også pålagt ledelsen å sørge for best mulig avkastning og drift ut fra bedriftsøkonomiske lønnsomhetsprinsipper.Internasjonale investorer, som Telenor og Statoil har mange av, har i så måte liten forståelse for å investere i selskaper som ikke styres fra styrerommene, men som er prisgitt «aktivt eierskap» fra statsrådskontorer.Nå kan man mene hva man vil om Telenorstyrets disposisjoner. Men faktum er at bedriften de siste årene har vært en økonomisk gullkalv, som er verdsatt til 600 milliarder kroner på Oslo Børs. Det har man oppnådd som følge av en langsiktig strategi som har gitt høy lønnsomhet og verdiskapning.Til denne strategien hører en avhending av bedriftens satellittengasjement, som nå blir kritisert av den statlige eier.Det forhold at Telenors styre har forsynt konsernsjef Jon Fredrik Baksås med opsjoner som gjør at han kan ta ut et tosifret millionbeløp i ekstralønn, kan man selvsagt diskutere visdommen av. Og om det er rette måten å stimulere til godt lederskap på. Men det er i så fall diskusjoner som profesjonelle eiere bør føre i selskapets egne organer.Dersom den rød-grønne regjeringen skal virkeliggjøre sitt «aktive eierskap» er det ryddigere at staten kjøper seg tilbake som eneeier i Telenor og Statoil og lar dem bli statsaksjeselskaper av gammelt sosialistisk merke, med statsråden sittende på styrets bakrom.