Mandag ettermiddag 23. september 1935 slår bølgene voldsomt inn over Lindesnes fyr. Høststormen har ført til at fiskeflåten har søkt ly i havnene langs kysten. I Lillehavn, rett øst for Neset, er det mange fartøyer som ligger fortøyd, blant dem fiskeren Sigurd Olsen fra Flekkerøy og hans lillebror Einar.
Forliset
Ingen av dem er klar over dramaet som utspiller seg utenfor fyret. Der har en 16 fots tysk seilbåt med navnet Purzell kantret i de meterhøye bølgene. Besetningen på to, Herbert Kolmorgen og Ludwig Gurlitt, sitter delvis på hvelvet, delvis svømmer de omkring i den frådende sjøen.
Etter havariet forteller Herbert Kolmorgen til Christianssands Tidende at de var på vei hjemover til Hamburg og at de søndagen ville seile fra Lista til Mandal. Men seilene revnet i vinden, og de måtte søke nødhavn vest for Lindesnes.
— Mandag middag klokken to la vi ut igjen for å komme til Mandal. Vinden var gunstig, og havet ikke særlig stort. Men da vi kom utenfor Lindesnes, fikk vi voldsomt hav. Bølgene tårnet seg opp, og vår lille, temmelig flatbunnede og bare fem meter lange båt var ikke særlig skikket for påkjenningen. Plutselig kom en vindbyge, storseilet satte seg fast, og før vi fikk tenkt oss om, var båten kantret i den urolige og uberegnelige sjøen og vi lå i vannet, forteller de til Christansands Tidende.
— Det var to uhyggelige timer vi hadde der. Vi så skip og søkte ved alle midler å tilkalle hjelp. Blant annet avfyrte vi en revolver vi hadde med oss. Men det så håpløst ut, forteller de.
Skuddene blir hørt av folk på Lindesnes fyr. De sender straks melding til Lillehavn om at en seilbåt har havarert og at de kan skimte folk.
Sigurd drar ut
Tore E. Olsen, sønn til Sigurd Olsen, forteller at fiskerne i Lillehavn vegret seg for å sette livet på spill for å berge havaristen. Lillebroren Einar våget ikke å være med ut i stormen, så Sigurd tok sin 22 fot lange motorbåt og satte kursen til sjøs alene.
— Det var en slik sjø, forteller folk, at neppe noe annet menneske ville våget å runde Neset i den motorbåt Sigurd Olsen hadde, skriver Fædrelandsvennen når de omtaler hendelsen.
Når Sigurd kommer nær havaristen, oppdager han at det er så mye vrakgods av seil og tauverk at det er umulig å legge seg langs skutesiden. Løsningen er å sirkle rundt vraket, feste et tau på en lang stang og så forsøke å dra de to skipbrudne ombord. Det lykkes en av havaristene, Ludwig Gurlitt, å få tak i tauet og bli dratt ombord.
Snakket norsk
Tyskeren Sigurd nettopp har reddet, snakker meget godt norsk. Tore E. Olsen forteller at Ludwig var en fantastisk dyktig mann. Straks han kom ombord overtok han stangen med tauet for å prøve å redde Herbert, slik at Sigurd kunne styre og passe motoren.
Etter tre forsøk klarte sistemann å få tak i tampen på tauet.
— Så dro tyskeren sin kamerat inn til skutesiden. Men da kom det en brottsjø som gjorde at han kom under båten, inn i propellen og fikk to kutt i beinet.
Stusset over sekker
Mens Sigurd styrte båten mot land, satte Ludwig straks i gang med å forbinde skadene til kameraten. Tore E. Olsen forteller at faren stusset over to hendelser på ferden inn mot kysten. Straks tyskerne var trygt ombord, forsvant revolverne de hadde brukt for å varsle om forliset, over skutesiden. Begge hadde også hver sin lille vanntette sekk i en stropp rundt håndleddet.
De to blir tatt under legebehandling og deretter fraktet til sykehuset i Mandal. De er kraftig utkjørt etter strabasene, og Herbert må behandles for skadene etter propellen. Men de vanntette sekkene slippes aldri av syne.
I intervjuet med Christianssands Tidende skjuler ikke Herbert sin politiske overbevisning når journalisten spør om de ikke ventet å komme levende til lands.
«Den nasjonale bevegelse»
— Nei, vi var meget klar over det som forestod oss. Og jeg tror jeg tør si at vi var rede til å møte døden. Jeg har i mange år vært med i den nasjonale bevegelse i Tyskland, og vi har jo måttet være beredt til å møte litt av hvert. Men naturligvis ville vi gjerne leve, og da båten med vår tapre norske redningsmann dukket opp, forekom det oss nesten som et mirakel. Både hans opptreden og vennligheten hos folk på land har ennå mer øket vår store begeistring for Norge og nordmennene.
Fire dager etter havariet reiser Gurlitt og Kolmorgen til Kristiansand og deretter videre med rutebåt til Fredrikshavn. Seilbåten deres er i mellomtiden funnet og berget, men den har de ingen omtanke for lenger.
Fædrelandsvennens journalist etterlyser i artikkelen om havariet — tittelen lyder «En dramatisk kullseiling og en tapper redningsdåd utenfor Neset» - en påskjønnelse til Sigurd Olsen og håper at rette vedkommende tar seg av dette.To måneder senere får Sigurd Olsen påskjønnelsen. Han mottar diplom og medalje av det tyske redningsselskapet i Bremen.
Gjensynet
En dag i 1940 banker det på ytterdøren til familien Olsen i Palle Rosenkranz gate i Kristiansand. Tore E. Olsen var bare to år den gangen, så han gjenforteller hva faren og moren har fortalt. Moren, Teoline, åpner døren. Utenfor står to tyske soldater.
Sigurd gjenkjenner straks Ludwig Gurlitt. Den unge mannen han reddet er nå offiser i den tyske hæren. Sidemannen som bærer SS-uniform, drar Sigurd ikke kjensel på. SS-mannen drar derfor ned buksene sine for å vise arrene etter en skade han har fått av en propell. Da går et lys opp for Sigurd, det er Herbert Kolmorgen. De er kommet for å takke sin redningsmann på nytt.
Når besøket er avsluttet, ber Sigurd nazisten Herbert om å ikke komme tilbake til hjemme hans. Personer som er tilknyttet SS ønsker nordmannen ikke kontakt med. Kolmorgen forstår situasjonen og viser seg aldri igjen.
«Den snille tyskeren«
Den andre soldaten, Ludwig Gurlitt, blir derimot en hyppig gjest hos familien Olsen. Han kommer stadig innom etter oppdrag rundt om i Norge. Ludwig viser seg å være en usedvanlig sympatisk representant for okkupasjonsmakten. Tore E. Olsen husker Ludwig som «den snille tyskeren». Ludwig kom stadig med små gaver og hadde ofte lille Tore på fanget når han var på besøk.
Ludwig forteller etter hvert om seilturen langs Norges kyst i 1935. Herbert og han var ikke vanlige turister, de drev med etterretning. Siden tidlig på våren hadde de saumfart kysten fra grensen mot Sverige og opp til Sognefjorden. Havner og festningsanlegg ble fotografert og nedtegnet. I tillegg ble vanndybden målt i viker og fjorder for å supplere sjøkarter. All informasjon ble lagt i vanntette sekker. Det var disse sekkene Ludwig og Herbert hadde festet i stropper rundt håndleddene sine.Tore E. Olsen forteller at Ludwig etter omtrent et år sier til foreldrene:
— Dere er gode folk for nordmennene, men farlige for oss. Jeg kan ikke si noe mer.
Motstandsmann
Sannsynligvis har Ludwig begynt å få en vag mistanke om at det foregår illegal virksomhet i huset han besøker så ofte. Han har rett i sin mistanke. Både Sigurd og Teoline er svært aktive i motstandsbevegelsen. I 1943 gjester Ludwig familien Olsen for siste gang og tar farvel. Han skal til østfronten og regner ikke med å komme levende tilbake.
Tidlig i krigen får Sigurd Olsen besøk av SOE-agenten Odd Starheim. Han mottar 5000 kroner i kontanter av Starheim for å finansiere motstandsvirksomheten, forteller Tore E. Olsen. Sigurd er på denne tiden disponent i Flekkerøyfiskernes salgslag i Kristiansand. Salgslaget har tilgang til biler og båter. I tillegg driver bedriften utstrakt varetransport, både inne i landet og langs kysten. Sigurd har dermed en perfekt stilling for å drive med illegal virksomhet. Motstandsgruppen hjelper blant annet svært mange ettersøkte personer som må gå i dekning. Deretter fraktes de videre til Sverige. Sigurd bruker også salgslaget som dekke for å frakte våpen.
Blir tatt
29. januar 1944 er spillet slutt for Sigurd Olsen. Når Sigurd kommer inn døren i Palle Rosenkranz gate, peker den beryktede SS-Hauptsturmführer Rudolf Kerner fra Gestapo på ham med en pistol. Teoline, som forgjeves har forsøkt å advare ektemannen sin, blir ikke arrestert, Kerner kjenner ikke til at hun også er involvert. Det bærer avsted til Arkivet, skrekkens og torturens høyborg i Kristiansand. Sigurd blir underlagt «skjerpet forhør». I praksis er forhøret hensynsløs, brutal og langvarig tortur. Etter forhøret blir Sigurd transportert til fangeleiren Grini.
Tore E. Olsen forteller at farens virksomhet var så alvorlig at han i utgangspunktet skulle vært sendt videre til Tyskland. Men forunderlig nok blir Sigurd reddet av den ellers så brutale Rudolf Kerner. Gestapisten er vel kjent med redningsdåden nordmannen utførte i 1935. Å sette livet på spill for å redde to tyskere gir åpenbart anseelse hos Kerner. Sigurd Olsen blir dermed ikke sendt til Tyskland, men sitter på Grini fram til frigjøringen i 1945. Flere av de øvrige medlemmene i motstandsgruppen til Sigurd og Teoline - Thoralf Hultmann, Randulf Fjermeros, Johan Øydegard, Håkon og Jens Zahl - blir alle sendt videre fra Grini til Tyskland med transportskipet Westphalen i september 1944. Alle fem omkommer når fartøyet forliser utenfor Sverige. Hadde Sigurd Olsen blitt sendt med resten av gruppen sin til Tyskland, ville han sannsynligvis også vært blant de omkomne.
Sigurd Olsen endte sine dager i 1964, svekket av skader fra forhørene og fangeoppholdet.
Ludwig Gurlitt, «den snille tyskeren», faller på østfronten 2. februar 1944. SS-mannen Herbert Kolmorgen overlever krigen og dør i 1986.