NASHVILLE, TENNESSEE: Her i Nashville, countrymusikkens hovedstad, er det baseball, været og kanskje også repertoaret på Grand Ole Opry som opptar folk. Naturligvis står også presidentvalget på dagsordenen. Ikke minst fordi den ene av kandidatene, demokraten Al Gore, er ekte Tennessee-gutt og kommer til byen i kveld. Det er tradisjon at presidentkandidatene tar valgvaken sammen med sine egne i hjemstaten.Det er nesten pinlig å være utenlandsk journalist i byen og stadig bli spurt om hvorfor en nordmann reiser til USA for å dekke et amerikansk presidentvalg. Har det noen interesse på den andre siden av Atlanteren? Når de hører det obligatoriske svaret at det er viktig også utenfor USA hvem som blir leder i verdens eneste supermakt, blir det nok oppfattet. Men det er tydeligvis ikke noe som angår en gjennomsnittsamerikaner i særlig grad.Det er ikke rart. Denne valgkampen har vært nesten kjemisk renset for alt som ikke berører amerikanerne. Mens de store amerikanske selskapene har hele verden som «hjemmemarked» i vår globaliserte tidsalder, er USAs politiske forhold til utenverdenen ingen valgkampsak. Et aldri så lite forsøk ble gjort i starten da det ble sådd tvil om USA under Bush ville opprettholde sitt militære nærvær på Balkan. Siden har ingen hørt noe om det, selv om saken aldri ble skikkelig avklart.Det er påfallende å se hvordan også de amerikanske TV-stasjonene har nedprioritert utenlandske nyheter. Bortsett fra korte, daglige oppdateringer på situasjonen i Midtøsten, er det stort sett bare store ulykker, katastrofer, kuriosa og nyheter med «amerikansk vri» som dekkes. Til og med det selskapet som i sin tid tok mål av seg til å være mer globalt enn noen andre, CNN, virker nå mer nasjonalt enn tidligere. Kanskje har det noe med den økonomiske høykonjunkturen å gjøre. Det er penger, shopping og forbruk som er i skuddet. Og den som mye har vil ha mer. Derfor dreier det meste seg om fordelingspolitikk og hvilken rolle det offentlige skal spille når det gjelder generell velferd. Den eneste saken av mer prinsipiell betydning måtte være det evige ropet om kandidatenes «caracter». Som best kan oversettes med personlig moral. Er Al Gore eller George W. Bush en skikkelig kar som tar vare på gjennomsnittsamerikanerens familieverdier? Det er det store spørsmålet som avgjør om velgerne liker ham eller ikke. Og dermed valget.Det er ingen tvil om at Texas-guvernør og presidentsønn George W. Bush er den mest sjarmerende av de to. Med en ledelse på ca. fem prosent over lang tid, fremstår han mer og mer selvsikker og jovial. Han har et overbærende, fandeninnvoldsk glimt i øynene som får folk til å glemme, eller tilgi, en heller tvilsom ungdomstid med både alkohol, fyllekjøring og det som på kongelig norsk ville blitt kalt «utagerende festing». Men ifølge ham selv er alt dette nå et avsluttet kapittel.Al Gore har ingen problemer med fortiden, men sliter med sjarmen og populariteten. Derfor har han valgt å fokusere på «the issues», på de politiske sakene. Men nå i innspurten har han virket så desperat at all den detaljkunnskapen han har om pensjoner, helsevesen, miljø, skolespørsmål, kriminalomsorg og hele rekken av saker som angår den jevne amerikaner på kroppen, er tonet ned fordi han ser at det kan slå uheldig ut.Det er blitt sagt utallige ganger at det egentlig ikke spiller noen rolle hvem av de to kandidatene som vinner valget i dag. Særlig representanten for det lille minoritetspartiet De Grønne, Ralph Nader, har benyttet enhver anledning til å angripe både topartisystemet i USA, og de to kandidatene, for begge å være i storkapitalens vold. Han mener det amerikanske demokratiet trues av pengemakt, og at det demokratiske partiet har utviklet seg faretruende i retning republikanerne. Derfor nekter han å trekke seg fra valget, selv om han dermed kan komme til å ta skjebnesvangre stemmer fra Al Gore og demokratene.Han har neppe helt rett, den evig opposisjonelle talsmannen for forbrukerne, vanlige folk og de svake i samfunnet, Ralph Nader. Det er ingen tvil om at Al Gore som president vil forsøke å begrense storkapitalens større og større innflytelse over folks dagligliv gjennom private ordninger når det gjelder det mest, fra forsikringer, helse, og medisiner, til skolevesenet. Gore er også mye mer opptatt av å utvikle alternative energikilder og miljøteknologi, og fremstår i det hele tatt som en talsmann for middelklassen og de laver sjikt, samt de ulike minoritetene.En annen forskjell mellom de to er at Al Gore er mer opptatt av å gjennomføre konkrete saker enn av selve presidentrollen. Mens han snakker om alle de oppgavene han vil ta fatt på som ny president, snakker Bush mye om hva det vil si å være leder i USA ved inngangen til det nye årtusen. For Bush betyr det i stor grad å delegere myndighet, å samle det beste teamet rundt seg og å stole på at de har detaljkunnskapene han selv ikke har.Valgkampen år 2000, og kanskje valget med, vil neppe bli husket som noen stor politisk begivenhet i den amerikanske nasjonens historie. Valgkampen har vært en av de jevneste på lenge, og medieoppmerksomheten dermed på topp helt til det siste. Men innholdet i budskapet fra de to som kjemper om å bli valgt som leder i verdens supermakt, har neppe bidrag til å løse noen av de store problemer verden strir med i dag. USA er for øyeblikket en mett og selvtilfreds nasjon.