1. mai ble EU utvidet for femte gang, nå med 10 nye medlemmer. EU vil da omfatte 25 stater, over 450 millioner innbyggere og fire millioner kvadratkilometer. EU vil strekke seg fra Helsinki i nord til Valletta i sør, og fra Lisboa i vest til Budapest i øst. Åtte tidligere øst— og sentraleuropeiske stater inkluderes, samt to middelhavsøyer:Den Tsjekkiske Republikk, Latvia, Estland, Litauen, Polen, Ungarn, Slovakia, Slovenia, Malta og et delt Kypros. EU vil nå grense direkte mot Russland, Hviterussland og Ukraina. EU startet som en liten klubb på seks medlemmer i 1952. Nå representerer EU et alleuropeisk samarbeid basert på frivillig tilslutning.1. mai representerer den største utvidelsen av EU noensinne. I tillegg ble NATO utvidet 29. mars i år til også å omfatte Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia. EUs og NATOs utvidelse betyr en sann historisk og institusjonell sluttføring av todelingen av Europa etter Berlin-murens fall i 1989. Også EØS-området utvides til å omfatte de samme 25 stater. Likevel, den dynamiske kraften mot et samlet Europa finner vi ikke i EØS, den finner vi i EUs institusjoner og beslutningsprosesser. 1. mai vil EU være ett viktig skritt nærmere Winston Churchills visjon fra 1946: «Dersom Europa en gang blir samlet og utvikler en felles arv, vil det ikke lenger være grenser for den lykke, fremskritt og storheten dets 300 eller 400 millioner innbyggere kan nyte» (min oversettelse). Utvidelsen følger opp de såkalte København-kriteriene som EU vedtok i 1993. I sluttkommunikeet derfra slo EU fast at «Statene i Sentral- og Øst-Europa, som ønsker det, kan blir medlemmer av den Europeiske Union» (min oversettelse). I tillegg står EU-samarbeidet foran det historiske skritt å utvikle en grunnlov mellom formelt suverene stater. Dette konstitusjonelle øyeblikket er viktig for å forberede EUs beslutningsmaskineri på 10 nye medlemsstater. Utvidelsen gir blant annet langt flere representanter i EUs Ministerråd og i Europaparlamentet. I tillegg gir utvidelsen en utfordring for etablerte politisk-administrative systemer i de tidligere øst- og sentraleuropeiske statene. Utvidelsen medfører at disse statene tilføres et fjerde styringsnivå - et overnasjonalt styringsnivå - i tillegg til det lokale, regionale og nasjonale styringsnivå. Selv i Norge har vi nå 10 års erfaring, gjennom EØS-avtalen, med administrativ styring på dette fjerde overnasjonale styringsnivå. Utvidelsen vil ventelig bidra til økonomisk og sosial utvikling i de tidligere øst- og sentraleuropeiske statene. Institusjonelt bidrar utvidelsen også til at nasjonale politiske og administrative prosesser tilpasses felles europeiske standarder for beslutningstaking. Likevel, det er liten grunn til å tro at utvidelsen bidrar til radikale endringer av nasjonale politisk-administrative institusjoner. Studier viser at nasjonale parlamenter og regjeringsapparater i de nåværende EU-medlemslandenes er robuste mot den europeiske utfordring. Det vi ser er først og fremst at nasjonal politikk og nasjonale beslutningsprosesser endres. Som et eksempel har Norge vedtatt 2129 EU-rettsakter i perioden 1997 til 2003. EU-samarbeidet bidrar også til en økning i antall nettverk mellom nasjonale, regionale og lokale byråkratier på tvers av landegrensene i Europa. Vi ser også at disse nettverkene får et selvstendig indre liv hvor aktørene lærer hverandre å kjenne, og utvikler felles forståelse av hva som er relevante politiske problemer, løsninger og konsekvenser. Norske tjenestemenn deltar i noen grad i disse nettverkene. Norske politikere er derimot svakt koplet til disse nettverkene i og rundt EU-maskineriet. Perioder med voldsomme institusjonelle forandringer vrir ofte makten fra byråkrater og over til politikere. Rutinepolitikken settes ikke til side men suppleres med det Philip Selznick kaller institusjonelt lederskap. Slikt lederskap går i korthet ut på å gi retning, mål og mening for organisasjoner. Dette ser vi i EU i dag, hvor initiativ og dagsorden vris fra EU-kommisjonen og over til EUs Unionsråd hvor stats- og regjeringssjefer setter dagsorden for det nye Europa. Når dette øyeblikket i EUs historie konsolideres vil politisk initiativ og dagsorden igjen flyttes tilbake til rutinepolitikken i EU-kommisjonen. EØS-avtalen gir Norge tilgang til EUs rutinepolitikk gjennom EU-kommisjonen og dets ekspertkomiteer. Norske statsråder og særlig norske parlamentarikere har derimot ingen formalisert rett til å delta i utformingen av det nye Europa fordi EØS-avtalen ikke hjemler norsk deltakelse i blant annet Unionsrådet. De store sprangene i det europeiske byggverk foregår utenfor norske politikeres kontroll. Ved siden av halvårlige politiske dialoger med EU-formannskapet har norske politikere svært liten kontroll over utviklingen av det europeiske institusjonelle byggverk og svak styring over Norges relasjoner til dette.Det nye i Det nye Europa er ikke først og fremst det at stater samarbeider bilateralt. Det nye består først og fremst i det følgende: Samarbeidet er multilateralt, det baseres på økt bruk av flertallsavgjørelser, samarbeidet omfatter nesten alle de sektorer som har vært nasjonalstatens enemerker, og stabile institusjoner etableres for å sikre initiativ, beslutning og iverksetting. Endelig er Europa nytt ved at fellesskapsinstitusjoner samler stater på et kontinent preget av århundrer med krig.