April 2001: 15 år gamle Gitte prøver forgjeves å holde tårene tilbake. Inne på en av Oslos mange McDonald's-restauranter står selveste Brian McFadden fra Westlife rett foran henne, og kristiansandsjenta kjenner både underlaget og verdigheten svinne hen. Andre ungjenter reagerer på nøyaktig samme måte. Det er popstjernekaos i Oslo, og en fotograf og journalist fra den britiske boulevardavisen The Sun mesker seg i hysteriet.

Oktober 2005: Gitte har lært. Gått i seg selv. Ikke noen flere fjortistakter. Hun har vært på Westlife-konsert i hovedstaden fire år på rad. Første gang hadde hun flaks — Brian kom til henne. De andre gangene har hun måttet fikse biffen selv. Nå står hun foran sin største utfordring, nemlig å innta intimsfæren til idolene i Backstreet Boys.

Hvordan skal vi snart avsløre. På samme måte som du skal få nachspieldetaljer fra fjorårets Nordic Music Awards, der Gitte, i motsetning til et samlet pressekorps, befant seg innendørs sammen med kremen av internasjonale og nasjonale medieyndlinger.

Men først: Backstreet Boys. Et band som har solgt mer enn 71 millioner album på verdensbasis. Kvintetten er, om ikke bigger than ever, så fremdeles larger than life. Antall bodyguards har økt jevnt og trutt siden starten i 1993. Heldigvis har Gittes tålmodighet og pågangsmot akselerert i enda større grad.

Morgenfugl

Hun står opp i otta for å sondere terrenget. Det er 14 timer til konserten braker løs i Spektrum.

— Jeg luktet lunta da jeg så en diger mann kjøpe juice på Narvesen klokka sju om morgenen. Han snakket amerikansk, og ville betale med svenske penger, smiler Gitte.

Ettersom Backstreet Boys nettopp hadde holdt konsert over kjølen, var det ikke vanskelig å skjønne tegningen. Gittes årvåkne øyne fulgte kolossen inn på Grand Hotell.

Etter at bandets tilholdssted var lokalisert, startet jakten på medlemmene AJ, Howie, Brian, Kevin og ikke minst Nick - 25-åringen som Gitte etter eget sigende har vært forelsket i i ti år.

— Jeg måtte late som jeg bodde på hotellet, og menget meg derfor med fansen som faktisk bodde på Grand. De ble nok ganske lei av meg, vedgår hun.

Regnværet utenfor Spektrum gjorde at Gitte slapp unna med halvannen time i kø.

— Vanligvis står jeg i timevis for å sikre meg den beste plassen. Nå trengte jeg knapt å anstrenge meg, sier hun fornøyd.

Langspurt

Midtveis i avslutningsnummeret «Everybody», startet hun sin hastige retur til Grand.

— Jeg vet av erfaring at gutta alltid drar rett til hotellet etter konserten, sier hun.

Vel framme var sikkerheten selvsagt streng - ingen uten nøkkelkort kom inn. Ettersom hun var blitt «kjent» med andre fans, bløffet hun imidlertid på seg navn og hotellrom som stemte overens med resepsjonistens liste.

Så ankom Backstreet Boys, og Gittes kjæreste eiendel, det analoge Olympus pocketkameraet hun fikk i konfirmasjonsgave, ble brukt enda flittigere enn under selve konserten. Tilfeldige mennesker i lobbyen fikk i oppgave å forevige kristiansandsjenta sammen med amerikanske superstars.

— Gutta var kjempehyggelige. Alle bortsett fra Nick. Han virket dopet og var skikkelig bitchy, sier Gitte. Å se sitt idol på denne måten, smertet imidlertid mindre enn forventet.

— Jeg hadde ingen illusjoner om at han skulle være en kjernekar. Han har knapt hatt noen barndom, sier hun.

— Likevel kan du se det på øynene mine: Ti års ventetid er over, flirer hun og viser fram fotografiet av seg selv sammen med verdensstjernen.

Det mer enn skinner gjennom hva som er hennes egentlige anliggende: Selve jakten. Prosessen fram mot å klare det millioner av jenter drømmer om - å komme så nær Backstreet Boys at man kan klemme dem og forevige øyeblikket med kamera.

— Konserten var like dårlig som VG ville ha det til (terningkast to), og jeg har ikke engang den siste plata til bandet, Men dersom jeg ikke hadde reist til Oslo, ville jeg gått på veggene her hjemme, sier Gitte.

Medisinstudium neste

Nå legger hun imidlertid opp. Neste år begynner hun på seksårig medisinstudium i Århus.

— Jeg har fått til det jeg har satt meg fore. På tre av fire konserter med Westlife og den ene med Backstreet Boys har jeg sikret meg skikkelig kule bilder av gutta, smiler hun og viser fram de synlige bevisene i utklippsboka.

  • Det råeste minnet er nok likevel fra Nordic Music Awards i fjor, sier hun etter en liten tenkepause. Da hadde hun og en venninne fått tak i et nøkkelkort som «inngangsbevis».

— Det lå gjenglemt på et bord, og bare ba om å bli funnet. Det samme klarte vi for øvrig på Westlife-konserten i 2003, for da var det en danser som hadde mistet sitt kort, sier Gitte uten blygsel.

— Etter Nordic-konserten snek vi oss inn gjennom en bakdør på hotellet like før den ble låst. Deretter vasset vi i kjendiser. Utenfor sto pressefolkene på den ene siden og alle fansene på den andre. Westlife husket oss igjen, og var kjempehyggelige, selv om Brian McFadden var lei seg etter bruddet med Kerry i Atomic Kitten. Lene Marlin klarte knapt stå på beina. Maria Mena var der med ny kjæreste. Harald fra «Senkveld» var like liten som jeg er. Petter Solberg hadde faktisk kule klær. Kurt Nilsen var hyggelig. Sissel Kyrkjebø snek i dokøen...

Gitte har fått vann på mølla, og rekapitulerer hendelser i et forrykende tempo. Hele tiden med tilstrekkelig ironisk distanse til at man ikke tar det hele for mer enn hva det faktisk er: Ei helt vanlig jente, riktignok meget skoleflink og snarrådig, som i løpet av fire og et halvt år har sikret seg haugevis med snapshots av sine idoler. Og av andre kjendiser, sånn bare for å ha gjort det. Hun har vært avbildet i første rekke av konsertfans i landets største avis, og har snakket med idolene i Westlife i tv-programmet «Absolutt Underholdning».

Faberaktig nabolag

Nå er det over. Kosebildet sammen med Nick Carter markerer slutten på et minneverdig kapittel i et foreløpig ungt liv. I utklippsbøkene er fotografiene arkivert og hendelsesforløpet (inkludert triksene for å lykkes) sirlig nedtegnet. «Groupie», slik Gitte ble kalt i russetida, gir seg mens hun ennå er på toppen.

— Fram til jeg drar til Danmark kan jeg jo kose meg med at Erik Faber bor i nabolaget mitt på Lund. Han er jo så kjekk, sier hun og smiler.

Igjen med den samme blandingen av oppriktighet og avstand til hele kjendishysteriet at man ikke kan la være å tenke på Bjørnson-ordene: «Ungdommen skal more seg. Siden kommer så meget...»