OM IRAKMed julens fredsbudskap i tanke, er det nå — i det internasjonale perspektiv - viktigere enn noe annet at alle som tror at bønnen også er et politisk redskap, ber om at krig i Irak unngås og at den aktuelle konflikt kan finne en diplomatisk løsning.OM HJEMMEVOLDJulens budskap om Fredsfyrsten står som et håpstegn - og samtidig i skarp kontrast til vårt stadig mer voldelige samfunn. Jeg tenker på mandagsavisenes rituelle nyhetsoppslag med dystre rapporter om weekendens gatebråk og helgefyll. Jeg tenker på skolegårdene med sine mobbeproblemer, med den fysiske og psykiske volden som rammer en av ti elever. Og jeg tenker ikke minst på hjemmevolden, den hemmelige volden bak fasadene - ofte bak svært så pyntelige fasader. Skjønt helt hemmelig er den ikke, ettersom så vel lærere som prester og diakoner iblant aner - ja, skjønner - at her er en i kontakt med dype problemer med røtter på hjemmebanen.Knapt noen er så ubeskyttet som det barn som utsettes for vold og overgrep innen familiens såkalt beskyttede trygge havn. Når det går galt i en familie, går det ofte fryktelig galt fordi man her står i så sterke følelsesmessige bindinger.Vi stanser ikke volden ved å gå løs på overflatefenomenene, like lite som vi kan slokke en brann ved å pøse vann på ilden som står til værs. Støtet må settes inn mot brannens kjerne. Og tilsvarende må vi - dersom vi som kirke og samfunn skal lykkes i å bygge en fredskultur - rette oppmerksomheten mot årsakene til den vold som truer manges hverdag.Det er et sett av faktorer bak den volden vi nå ser i samfunnet. Jeg vil peke på tre forhold:For det første vår nye foruroligende hverdag. Usikkerhet er i seg selv en aggresjonsutløser. Når grunnvollene vakler i livet, da kommer utryggheten som kan dra vold etter seg som konsekvens. Mange barn opplever en foruroligende hverdag - blant annet gjennom foreldrenes bytte av partner. Ca. 10.000 barn får denne erfaring å bære hvert år, ifølge statistikken. Atskillige barn takler en slik situasjon bra. Men foreldrenes partnerbytte betyr ofte å bli revet opp med rot fra kjent miljø, til nye halvsøsken, med mangel på trygghet for fremtiden. Hva er barn mest redd for? Naturlig nok at mor og far skal gå fra hverandre. Jeg vil ikke legge sten til byrden på enkeltpersoner, minst av alt på årets første dag. Men vi må våge å tale sannferdig om problemskapende trekk ved vår samfunnsutvikling.OM ARBEIDSLIVETI tillegg ser vi nå at usikkerhet og ustabilitet med stor kraft slår inn i arbeidslivet. Kollegafellesskap får brått beskjed om nedbemanning og tap av jobb - ofte som følge av den beinharde kapitalistiske økonomi som nå drives igjennom. Det er ikke Kirkens oppgave å overprøve vedtak i styrerommene, men det er Kirkens plikt å reise spørsmålet om bedrifter i jaget etter stadig økt lønnsomhet viser tilstrekkelig samfunnsansvar og tar hensyn til de sosiale konsekvenser av radikale oppsigelser. Disse vil jo i sin tur føre den økonomiske belastning for ledigheten over på fellesskapet, og dermed øke den offentlige fattigdom.Usikkerhet og risiko er ikke lenger bare knyttet til kriser og ekstraordinære situasjoner i livet, men er blitt en del av hverdagen for store grupper i vårt land. Dette er et nytt uroskapende trekk i bildet.Familieliv under press og et arbeidsliv med stor usikkerhet er den doble belastning som skaper det jeg kaller «det foruroligende samfunn». Og volden har ett grunnlag i den usikre hverdag vi har skapt - midt i all vår rikdom.OM VOLDSFILMERFor det andre: En mer og mer voldelig medieverden med voldsfilmer og voldsspill skaper uvegerlig en mer hensynsløs hverdag. Her vil medieforskere riktignok komme trekkende med motstridende teorier. Den ene vil si at voldsscener på film og dataspill skaper en mulighet for å gi aggresjonen utløp. Voldsfilmer renser sinn som ellers ville gått løs på mennesker, sier de som hevder katarsis-teorien innen medieforskningen. Andre vil tvert om vise til imitasjonsteorien, som påstår at barn tar etter hva de lærer på film og dataspill. Volden blir handlingsmodell.Alminnelig sunt vett tilsier at rå voldsscener i store kvanta må gjøre noe med menneskesinnet. De bryter ned indre etiske sperremekanismer og senker terskelen for utøvelse av vold. Og her er barn særlig sårbare. Foreldre må bli mye mer bevisst på at både filmer og dataspill er utstyrt med aldersgrense. Så foreldre: Lær barna medievett! Og sjekk i det minste aldersveiledningen. Stort mediekonsum visker ut grensene mellom fiksjon og virkelighet. De stadig repeterte volds- og drapsscenene preger sinn, og kan styre adferd i dramatisk retning.OM HUMORJeg er for det tredje overbevist om at den verbale aggresjon som mer og mer preger vår offentlighet, skaper et ampert klima som setter spor - ikke minst i barns verden. Små gryter har som kjent også ører. Og dertil meget observante øyne.Humor er en gudegave, uten tvil. Men i de senere år har vi fått opp en type stand up-humor som har satt sin ære i å bryte enhver grense. Denne humor-varianten tramper uten blygsel inn i alle rom, og har komplett tapt evnen til å rødme av flauhet i etterkant. Det er naivt å tro at denne type underholdning, som iblant slår over i ren sjikane, ikke preger barn og unges mentalitet. Og dette igjen skaper grobunn for mobbing. Det settes en mer aggressiv tone og omgangsform i hverdagen.OM TORE TØNNEDet er mange sider ved tidligere helseminister Tore Tønnes tragiske død. Ett er i hvert fall sikkert: Den er et kraftig kall til ettertanke om den krasse medieoffentlighet vi har skapt. Vi vil ha en kritisk presse - ja. Men en nådeløs presse som ikke ser det sårbare mennesket oppi all trykksverten - nei!Det er alt i alt en anspent hverdag vi nå har jaget opp - med høyt tempo, rask forandringstakt og nådeløst mediekjør. Og når alt dette holdes sammen, ser det ut til at vår kultur til tider koker over. Da lukter det svidd. Noen brenner seg, og får sår de aldri kommer over.OM KIRKE/STATDet er ett vesentlig poeng i kirke/stat-debatten som vårt utvalg ikke var energiske nok på, nemlig forholdet mellom den religionspolitiske likestilling og statens verdigrunnlag. Utvalget innså at det i lengden vil bli umulig å forsvare at en liberal stat som skal rydde rom for alle tros- og livssyn, samtidig også kan være kirkestyre for ett bestemt trossamfunn. Utvalget la derfor til grunn at det bør være religiøs likestilling i vårt land, og at staten dessuten bør føre en aktiv støttende religionspolitikk. Men - religiøs likestilling, betyr det at likestillingstanken må få verdinøytralitet som konsekvens? Innebærer det en a-religiøs stat? I den videre saksgang må vi ta den viktige debatten om statens verdigrunnlag. Og den angår ikke bare Den norske kirke.OM MENIGHETENMitt sluttpoeng blir kort og fyndig: Slå ring om lokalmenigheten! Det trengs, fordi den «ordinære» lokalmenigheten, med sin stab, sine råd, frivillige og foreninger er kristentroens umistelige tradisjonsbærer i vårt folk. Dessuten er den ofte lokalsamfunnets fremste kulturbærer. Apropos dét, så bør menighetene fremover offensivt søke midler fra det kulturfondet som er etablert etter salget av Agder Energi-aksjene.OM «MERKEVARER»Når jeg observerer norsk kirkeliv i dag, ser jeg tendenser til at nettopp den «ordinære» lokalmenighet siger i bakgrunnen. Oppmerksomheten rettes mest mot nye forsamlinger, mot nye kristne grupper - og mot solide «merkevarer» og «vinnere» som Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og evangeliesentrene. Ikke misforstå: Det er intet galt sagt om noen av disse. Vi gleder oss dessuten over nylig å ha fått en bymisjon også her i Kristiansand. Men når menighetenes økonomi strammes inn til det pinefulle, når stillinger blir usikre og tilbudene svekkes, da vil den lokale kirke etter hvert tape kraft. Og det ville være en ulykke.Så jeg vil slå et slag for den alminnelige, trauste og usensasjonelle lokalmenigheten, hvor stab og frivillige gjør sin trofaste gjerning. Den diakoni menighetene står for, er dessuten viktig når det gjelder det problem jeg tok opp innledningsvis: Å bygge trygge lokalsamfunn uten mobbing og vold. Det meste og beste som skjer i lokalmenigheten - det stabile og vedholdende arbeid - kommer aldri på trykk.Investeringer i lokalmenigheten gir dobbelt utbytte: De bygger både kirke og samfunn. Derfor blir min sluttparole: Slå ring om lokalmenigheten! Tenk stort om det helt ordinære!