HELSEPOLITIKK | Fleksibilitet i helse-og sosialtjenesten er avgjørende for at ressursene skal bli brukt rett. Og for at brukerne skal oppnå medvirkning. I Helse Sør brukes det mye krefter på å redusere kostnader pr. aktivitet samtidig som det stilles krav til økning i «produksjon» pr. ansatt. Spørsmålet er om resultatet likevel vil bli at Stortinget til slutt gir merbevilgning til sykehusreformen. Og at vi totalt sett — av hensyn til å bevare fleksibiliteten - ville være tjent med mer moderate inngrep i virksomheten. Personlig tror jeg det skjer mye unødvendig budsjettmas/stress i både Helse Sør og andre helseregioner, fordi politikerne ikke kommer inn i diskusjonene tidlig nok. I styrene for helseregionene er politikerne ikke representert. Det kan virke som at politikerne har abdisert fra helsepolitikken ved å overlate mye av makten til helseadministratorer med forskjellig fagkompetanse. De blir dermed heller ikke godt nok oppdatert på situasjonen i helse-Norge til enhver tid. Helsebyråkratene kan ikke annet enn å komme med det ene forslag om kutt etter det andre, fordi rammene er for små. For ansatte kan det oppleves som «kirurgiske inngrep» på vitale områder av virksomheten - i en fra før travel hverdag. Det provoserer ansatte og skaper usikkerhet i organisasjonen. Det gjelder både pasientbetingelser og lønnsbetingelser. Spesialsykepleierne ved Sørlandet Sykehus kom med en klar protest på reduksjon i inntekt på kr 15 000,-, noe NAVO trakk tilbake umiddelbart. Slike forsøk på kutt skaper unødig irritasjon, frustrasjon og sinne langt ned i organisasjonen når det samtidig gis høye lønnspålegg til både ledelse og visse yrkesgrupper, som leger. Fra rasjonaliseringsekspertene hevdes det at en sparer mest på å skjære ned på personell i forhold til kjerneoppgaver (behandlingsarbeid). Problemet er at når kjernepersonell i et behandlingsarbeid reduseres, så svekkes også det som kalles relasjonsarbeid. Og dermed fleksibilitet. I somatiske tjenester er det like viktig å møte/se hele mennesket, ikke bare foten eller øyet som skal opereres. Dess mer markedsliberalismen brukes på feil måte i tjenestene, dess vanskeligere blir det å oppnå slik fleksibilitet. Det undergraver helhetsperspektiv, og gjør det vanskelig å være både bruker og ansatt - uansett hvilken tjeneste det dreier seg om. Irvin D. Yalom er professor i psykiatri ved Stanford University of California. Han er over 70 år og har skrevet en bok i 2002 hvor han ser tilbake på erfaringer fra et langt liv som terapeut. Han skriver at den tenkning som er beskrevet i det foregående avsnitt krever et «radikalt korrektiv». Selv om standardisering og effektivisering til en viss grad er nødvendig, så vil overdreven fokus på dette bryte ned den gode terapi. I rus og psykiatri er dette spesielt viktig. Pasienten skal forme sitt liv i tråd med egen overbevisning, og ikke formes av andre. Behandler skal være katalysator for pasientens egen endring, men ikke ansvarlig for den. Og dess mer fokus på økonomisk effektivisering, dess større press på standardiserte rutiner. Dette undergraver igjen spontanitet og fleksibilitet, som nettopp er nødvendig for effektiv terapi. Irvin D. Yalom sier at terapeuter må bestrebe seg på å skape en ny terapi for hver pasient. En «metode» er gunstig bare når den springer ut fra det unike møtet med pasienten. Konklusjonen er at markedsliberalismen i Helse Sør må dempes og likeledes reduksjon av personell i behandlingsarbeid. Det er dette som kan opprettholde fleksibilitet. Det gir økt brukermedvirkning og effektivitet i et samfunnsperspektiv; spesielt i de tjenester som det er vanskelig å forutsi tidsbehov og resultat av hver enkelt behandlingsaktivitet. Mennesket må ikke bli et middel til økt effektivitet, men være et mål i seg selv. Dermed kan vi redusere faren for at pris bestemmer verdien på mennesker. Atle Julius FosseCand.polit.Søgne