KRISTIANSAND: For Cecilie Eriksen fra Kristiansand begynte problemene da hun var 16. En stemme i hodet hennes fortalte henne uavbrutt at hun var ond. En djevel. Ikke noe verdt. For å straffe seg selv og blidgjøre stemmen, begynte hun å sulte seg.

Hun ble lagt inn ett år på sykehus for anoreksi og tvangsmatet med sonde.

— Da jeg spiste og la på meg, var jeg «frisk». Det behandlerne ikke forsto, var at stemmens makt over meg, kaoset, økte når jeg spiste. Jeg begynte med selvskading og selvmordsforsøk som 19-åring, sier Cecilie Eriksen til Aftenposten.

Med rolig og nøktern stemme forteller hun om alle de fæle årene, med flere langvarige akutt- og tvangsinnleggelser.

— Jeg møtte flere flotte behandlere, men det ble aldri tid nok til at terapien hjalp. Og noen terapeuter gjorde dessverre tingene verre for meg. Jeg følte at de var på lag med stemmen, sier Eriksen.

Alvorlig personlighetsforstyrrelse

Hun presiserer at hun aldri har vært psykotisk og hatt hallusinasjoner. Men den indre, intense stemmen var som en ekstremutgave av den vi alle kan ha iblant, som forteller at vi ikke er gode nok. Hoveddiagnosen hennes, borderline personlighetsforstyrrelse, går for å være vanskelig å behandle.Men psykolog Andreas Aamodt så annerledes på det.

— De første gangene jeg traff ham, i 2000, var jeg veldig lukket. Jeg ville jo ikke at han skulle forstå hvor slem og ond jeg var. Men han ga seg ikke, og sa om igjen og om igjen: Du har rett til å leve. Du er verdt noe. Og til slutt, etter lang tid, følte jeg at han hadde gitt meg nok motargumenter til å hamle opp med stemmen, sånn at det ble balanse. Fra da av ble jeg bedre.

Øvde på å akseptere følelser

— Cecilie forsøkte å fortrenge følelsene sine, sier psykolog Andreas Aamodt. - Vi øvde på å kjenne igjen følelser som glede, redsel, skam og sinne. Og på å akseptere, forstå og uttrykke dem. Samtidig trappet hun ned på medisiner.

Eriksen forteller at det viktigste var at hun følte at Aamodt virkelig brydde seg om hvordan det gikk, og var på hennes side.

— Jeg var altfor syk til at Andreas alene kunne hjelpe meg med sin tildelte en time i uken, og det ble en bitter kamp for at jeg skulle få mer hjelp. Vendepunktet ble da Solvang DPS var villig til å gi meg en langtidsplass samtidig som jeg fikk behandling hos Andreas.

Også mens hun gikk i terapi hos Aamodt forsøkte Cecilie Eriksen å ta sitt eget liv flere ganger.

Terapi i flere år

Psykologen brukte fire-fem år på terapien med Eriksen.

— Det er kolossalt vanskelig å nå frem til pasienter som er så fulle av skyldfølelse og selvforakt, og som har store problemer med å uttrykke følelser. Man må være veldig aktiv som terapeut. Pasienter med personlighetsforstyrrelse later ofte som det går bedre enn det gjør – og terapeuten vil gjerne tro dem. Man må orke å bli med inn i deres private bunkers, der det er kaldt, mørkt og ufyselig, og gi dem lys og varme.

Han har behandlet flere pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser som Eriksen, med godt resultat.

— I en presset poliklinikk-hverdag er det dessverre vanskelig å skape rom for god psykoterapeutisk behandling for personer med slike langvarige lidelser, men det har vært arbeidet mye med å styrke behandlingstilbudet til disse pasientene her ved Sørlandets sykehus. Samfunnsøkonomisk sett er det absolutt lønnsomt, sier han.

I dag er Cecilie Eriksen helt frisk, jobber i halv stilling som sekretær ved Birkelid læringssenter for innvandrere, samtidig som hun forteller om sine erfaringer som psykisk syk til skoleklasser og helsepersonell. Hun giftet seg for seks år siden og har en liten datter, Maren, på ett år.

— Hadde jeg ikke fått hjelp av en som trodde det var mulig, ville jeg fortsatt vært tungt medisinert, ute av stand til å leve et fullverdig liv, slitt med selvhatet og selvmordstankene.