Noen krangler, intenst og hviskende, bøyd over bordene. Andre jubler og hiver seg over svararket. "Hvem har malt Guernica?" "Hvilken teori er Kopernikus kjent for?" "Hvilket skip hjalp passasjerer etter at Titanic sank?", spør quizdronning Trine Kallevig.
Mens hjerner vris under sommerens første quiz i Ravnedalen, står Kallevig med svarene på scenen for sjette sesong på rad.
Hun kom til Kristiansand for å studere, men ble boende. I løpet av alle årene med quiz i byen har hun blitt ei mange kjenner igjen. Quizene hennes er populære. Da hun holdt dem på Østsia, kom det rundt 200 personer hver gang. Lagene flørtet og smisket på svararkene som de ga henne. Hun begynte med det på Vaskeriet for elleve år siden, og så ballet det på seg. Siden har hun vært innom Charlies, og har rukket å få seg en liten fanskare på veien.
Kultur og quiz
— Noen tar quiz mer seriøst enn eksamen. Ja, de gjør det! Spesielt da vi hadde quiz på Østsida, og bare de beste lagene var invitert. Da stod det om 20.000 kroner. Det var hinsides. Jeg har jenket meg siden den gang, sier hun.
Katten hopper ned fra fanget hennes når vi treffer henne i Songdalen. Med svart neglelakk, svart nesedobb, svarte øredobber og svarte klær.
— Man blir ikke så synlig i svart. Det handler om den tryggheten, at man ikke stikker seg ut.
Selv mener hun at quiz også er kultur.
— Ja, det er et lavterskeltilbud. Det skaper en sosial setting, og er en møteplass for alle. Det er jo kulturbygging, det.
Men hvorfor gidder hun å holde på med det, år etter år?
— Jeg våknet aldri opp en morgen og tenkte at det var quizmaster jeg ville være. Men det var gøy, så jeg fortsatte. Noe av det viktigste er å være ydmyk. Det finnes alltid noen i publikum som kan mer enn deg. Det handler om å unngå konfliktsituasjoner.
— Det høres ut som om du har brent deg?
— Ja. Learning by doing. Jeg har stilt spørsmål som har vært tvetydige, eller med feil svar. Da får man raskt høre det, og da må man tenke raskt og enten presisere eller stryke hele spørsmålet. At folk kommer igjen og igjen, jeg tror det handler om etterrettelighet. Man banker ikke bare gjennom noe som er halvveis riktig. Det er kleint å stå mutters aleine og få kjipe tilbakemeldinger.
Sexy kultur
I fjor dro Songdalen kommune i gang en "sjokk-kampanje" i Budstikka for å provosere fram innspill til den nye kommuneplanen. Den første fiktive annonsen ble brettet ut over en helside i lokalavisen Budstikka. Deretter fulgte flere annonser for byggeplaner som garantert aldri ville bli noe av, men som like sikkert utløste hakeslepp helt fra Rosseland til Finslands dype skoger. Alt for at innbyggerne skulle bli provosert eller irritert, og komme med innspill til det viktige planarbeidet for utvikling av kommunen.
Den planen tok kulturkonsulent Kallevig æren for. Hun mente at et folketomt folkemøte ville vært mer useriøst enn "sjokk-kampanjen".
— Det er viktig å engasjere seg før det er for sent, sa hun den gang.
Nå vil hun løfte kulturlivet.
— Det kan være en utfordring å få for eksempel ungdom til å engasjere seg her. Nå har ungdomshuset åpnet igjen, og det har blitt et ålreit miljø med fokus på musikk. Det er et skritt i riktig retning. Idrettssatsingen har vært god, og vi har profiler som Steinar Ege og Margareth Aase herfra. Men jeg kunne godt tenke meg noe mer aktivitet i miljøer som teater og scenekunst, sier hun.
Men det å være en randkommune har både fordeler og ulemper.
— Fordelen er at vi bor bare åtte minutter unna Kristiansand med tog, som har et rikt kulturtilbud. Ulempen blir at det ikke er vits å bygge Kilden her, på en måte. I stedet må vi heller satse på hverdagskultur, og da har jeg mange tanker for barna, sier hun.
Etter jobben i kommunen, er det altså quiz. Og skriveoppdrag for magasinet Absolutt Krs. Hun er redaktør i Søgne fritidsnytt. Lager voiceover på barnefilmer. Driver eget firma. Og synger i bandet Kulturetaten.
— Jeg jobber 150, kanskje 160 prosent. Det har jeg tid til. Og er i den lykkelige situasjonen at flere hobbyer har blitt jobben min. Hvis jeg har mulighet, sitter jeg oppe til fire-fem om morningen, lager musikk, tegner, skriver. Jeg snur døgnet brutalt. Og det å ha quiz er jo en jobb, men man møter venner og slår av en prat samtidig. Og så tar jeg vel noen øl også.
— Mange?
Hun ler.
— Huff. Jeg burde ikke fortelle dette. Men, altså. Vanligvis holder jeg meg edru, men det var en gang for noen år siden det tok litt av. Jeg hadde vel vært litt nervøs, spist litt lite, og i andre quizrunde gikk jeg i surr, stilte feil spørsmål eller ga feil svar. Det gikk litt over stokk og stein, men publikum tok det med godt humør og ga meg korreksjoner når jeg trengte det, sier hun.
Med yrkesskade
Hun lager alle spørsmålene selv. Litt geografi, historie, kultur, nyheter og musikk. Men hvor finner hun dem?
— Jeg er i quizbobla hele tiden. Hører jeg en låt på radioen så kan det bli et spørsmål. Ser jeg et bilde, er det et annet spørsmål. Jeg kan se et tre i skogen som blir et quizspørsmål. Spørsmålene er overalt.
— En yrkesskade?
— Ja, jeg tror det. Elleve år med quiz preger meg.
Hun spøker med publikum. Trekker fram rare lagnavn. Gale svar. Tidligere har hun stått med sneipen i kjeften og fortalt at hun prøver å slutte å røyke. Nå forteller hun at hun prøver å slutte å snuse, samtidig som hun snuser i pausen. Det forteller hun om i mikrofonen. Publikum ler. Man kan ikke være sjenert i en sånn jobb, forteller hun.
— Nei! Absolutt ikke. Man må være showman. Eller show-woman i mitt tilfelle. Man må by på seg selv. Le av seg selv. Gjøre narr av seg selv. Men gjerne harselere med publikum hvis noen faller av stolen.
Er ingen quizdronning
Tidligere kunne Trine Kallevig lage quizen ferdig én time før den begynte. Nå har hun fått jobb i kommunen, og med den kom strukturen også, forteller hun. Outlook med kalender, så nå vet hun til og med hvilken dato det er hver dag. Og hun har allerede klar nesten alle spørsmålene for hele sommersesongen.
Men selv er hun ingen quizdronning.
— Nei, jeg er verdens dårligste quizdeltaker. Man tror kanskje automatisk at jeg er god, men det er jo ikke slik at jeg henter alle spørsmålene ut av mitt eget hode. Jeg kan det ikke alltid på forhånd, sier hun.
Selv går hun på andre quizer innimellom, men mest for å lære om hvordan en bra quiz burde være.
— Jeg går for å plukke opp noen tips, justere mine egne quizer, eller innse hva man ikke burde gjøre. Jeg kan tenke: "Oi. Det var en kardinalfeil", hvis man gir tvetydige spørsmål for eksempel. Da startet forvirringen, sier hun.
— Den ultimate quizen er at alle skal føle at de har bidratt med noe, og at den har en vanskelighetsgrad som passer publikum. Det handler om å løfte selvfølelsen, det handler ikke om å få folk til å føle seg kleine. Da må man gjøre noe annet, sier Kallevig.
Hun har alltid vært glad i å vise seg fram. Da hun var liten, samlet hun hele familien og spilte dukketeater for dem. Kanskje er det i blodet. Bestemoren og grandonkelen var pianister. Oldemoren var operasangerinne. Selv liker hun å si ja til ting. Som jobben i Songdalen. Og til å lage quizer.
— Jeg liker folk som hopper i det. Som tenker "Let's do it!" Sånn er jeg selv også. Men noen ganger går jeg selvfølgelig på trynet.