— Takk, det kjennes bare bra. Formen er fin.
Kommer mange skøyteløpere for å gratulere?
— Ikke mange. Ard Schenk og Fred Anton Maier kommer. Pluss Peter Nottet, Jan Bols og kanskje noen til. Dessverre kolliderer mitt jubileum med 50-årsfeiringen for kunstisbanen i Deventer. Likevel kommer omtrent halvparten av vel 120 gjester fra Nederland.
Lua
— De to første er altså olympiske mestere, verdensmestere og europamestere. Nottet har OL-bronse. Og bare for å ha nevnt det, i tilfelle noen har glemt det, du har selv OL-gull fra 1500 meter i 1968, to VM-gull og ett EM-gull. Noen forbinder deg likevel mest med ei mildt sagt spesiell lue?
— Ja. Og dette er historien: Mamma var til stede da jeg fikk OL-sølv på 1500 meteren i Innsbruck i 1964. I den forbindelse kjøpte hun ei lue. Seks uker senere holdt foreldrene fest for meg i hjembyen Puttershoek. Den søndagen fant jeg henne død, bare 46 år gammel. Siden brukte jeg alltid lua hennes under oppvarming til skøyteløp.
— Det sies at tilfeldigheter skaper historier. Så dersom den nederlandske vinteren hadde vært isfri i 1963, ville du ikke blitt skøyteløper. Og dersom Sally Bernander hadde sagt nei da du fridde i 1972, hadde du aldri havnet på Hamresanden?
— Sant nok. Sally hadde stoppet meg for å få autografen etter Nyttårsløpet i Oslo tre år tidligere.
Vits
— Det blir neppe en feiring preget av stiv høytid. Du er også kjent som spellemann og vitsemaker?
— Ha, min svoger Johnny (John G. Bernander, red. anm.) sa at jeg burde skrive vitsebok. Det skjer ikke. Vitser er best når de fortelles.
— Gikk du selv på musikkskole?
— Skolen var min far. Han spilte trekkspill.
— Hvordan har livet vært som nordmann?
— Jeg er glad jeg bor her. I Nederland lever jo folk i kø. Tenk deg, 17 millioner mennesker på et område tilsvarende herfra til Lillestrøm.
Og skulle jeg ta livets valg om igjen, ville det ikke blitt store endringer.
Og hadde plassen tillatt det, ville Kees Verkerk ha snakket langt og lenge om golf.