RISØR: — Jeg var topptrent og frisk som en fisk. Ingenting tilsa at jeg skulle være i noen risikogruppe. Jeg tok 30 armhevinger på én arm som ingenting, og løftet 160 kg i benkpress. Nå greier jeg så vidt å holde en kaffekopp, sener er sammentrukket og muskler har visnet hen etter måneder i senga – lungene virker knapt. Jeg er totalt avhengig av hjelp til nesten alt.
I stua sitter en tynn mann på 52 år med slange i nesen og oksygenmaskin på gulvet. Han orker ikke reise seg, men humøret er intakt:
— Jeg sa rett før dere kom: Godt vi bygde alt på en flate med tanke på alderdommen. Jeg hadde bare ikke trodd den skulle komme så j… fort”, hilser han.
Roar Magne Norheim ler og hoster så oksygenmaskinen må øke takten og slangene rister, og sier han er overbevist om at galgenhumoren har bidratt til å holde ham i live.
Norheim har utvalgt Fædrelandsvennen til å være eneste avis som kan komme hjem til ham og fortelle hans historie.
— Jeg har behov for å fortelle sannheten, og i motsetning til andre har dere vært høflige med min samboer Mette underveis, forklarer han.
Mange feil og rykter har versert. Roar Magne har blant annet hørt historier om at han var disponert for sykdommen, og at han ble hardt rammet fordi han hadde diabetes og lungeproblemer fra før,
På vei hjem fra sykehuset onsdag i påskeuken, forhåpentligvis for godt, måtte han bruke begge hender for å greie å få opp bildøra. Han kan snakke greit, men så fort han reiser seg kjenner han pusteproblemene. Å gå noen skritt fra lenestolen til rullestolen, er som å løpe maraton.
Mangelfull behandling i første fase mener Roar Magne Norheim og samboer Mette Thorsås er årsak til at han ble så mye hardere rammet enn andre. Derfor er paret preget av en blanding av bitterhet og takknemlighet. Bitterhet over at det meste kanskje kunne vært unngått, takknemlighet fordi livet ser ut til, tross alt, å ha vunnet – og at de får fremtiden sammen.
De skulle endelig ta drømmeturen. På Michael Jacksons dødsdag, 25. juni i fjor, satte de seg på flyet til USA for å kjøre Route 66 på motorsykkel. Han skulle kjøre, hun sitte på. Roar Magne mener han har vært i 40årskrise siden han var 16. Nesten hvert år har han kjøpt ny motorsykkel. Trening og MC og båt. Det har vært livet.— 17 dager i himmelen. Jeg er utrolig glad jeg fikk oppleve den turen. Galskapen i Las Vegas, den fantastiske naturen ved Grand Canyon. Å gli bortover prærien med ”harry” amerikansk musikk på full guffe . . . Jeg fikk oppleve drømmen rett før livet ”tørna”, forteller Roar Magne.
Men drømmeturen ble også smitteruten. Himmelturen endte med måneder i dødsskyggens dal. Trolig hadde han alt A(H1N1)-viruset i kroppen da han kom tilbake til Risør. 15. juli ble han syk. Feberen steg over 40 – og febernedsettende virket ikke. Han skjønte hvilken sykdom som var på gang.
Behandlet som spedalsk
– Jeg er ikke av dem som løper til lege i utide. Men Mette er farmasøyt og reagerte på at ingenting hjalp.
Magne Roar vil ikke fortelle hvilken lege han brukte, han vil ikke henge ut. Men han er sikker på at han kunne vært spart for mye.
— Legen ba meg stoppe på parkeringsplassen utenfor legekontoret. Jeg måtte ikke komme inn på grunn av smittefaren. De kom ut med munnbind og to Q-tips og tok prøver i nesa og svelget. Så gikk de inn igjen.
— Det var som jeg var spedalsk. På nyhetene snakket de om god beredskap, men det handlet visst mest om å ha Tamiflu på lager og bestille vaksine. I virkelighetens verden var det kaos, forteller han og sier han er sterkt kritisk til hvordan krisen ble håndtert i begynnelsen.
Tre dager etter kom diagnosen, Tamiflu eller sende på sykehus var aldri tema.
— Da feberen ikke gikk ned, ba jeg om å komme på sykehus, men legen sa de ikke kunne gjøre mer på sykehuset enn han selv kunne. Siste natta hjemme våget jeg ikke sove, for da ville jeg dø, trodde jeg. Hadde jeg fått Tamiflu, tror jeg mye kunne vært annerledes. Ja, jeg er bitter på akkurat dette, og kanskje blir det erstatningssak etter hvert. Akkurat nå har jeg nok med å leve.
På kvelden 22. juli ringte Roar Magne Norheim selv til AMK og rekvirerte ambulanse. For andre gang skulle han føle seg spedalsk. Ambulansefolkene sto i gårdsplassen en halv time, før han fikk komme ut. De måtte dekke bilen med plast innvendig. Selv gikk de i plastdrakter og minnet mest om romvesener.
— De spurte om jeg kunne gå ut selv. Det endte med besvimelse. Deretter husker jeg i praksis ikke så mye mer. Ambulanseturen ble begynnelsen på fire til seks uker i koma. Vi vet ikke helt hvor lenge jeg var i koma. Mette sier hun hadde øyekontakt, men jeg husker ikke henne.
Nå begynner en historie Roar Magne Norheim ikke aner noe om. Først tilbrakte han en ukes tid på isolat på intensivavdelingen på Sørlandet sykehus Arendal, uten å bli bedre. Til slutt måtte landets eneste helikopter med nitrogenoksyd-tilførsel rekvireres. Han var blitt så dårlig at oksygen ikke var nok lenger. Flyturen gikk til Rikshospitalet. Roar Magne ble landets første svineinfluensaoffer i respirator på landets hovedsykehus.
Lungefunksjonen kollapset på grunn av angrepet fra A(H1N1). Svineinfluensaviruset førte også til omfattende virus-lungebetennelse. Samtidig ble avfallstoffer fra alt viruset for mye for nyrene. Nyrefunksjonen sviktet helt.I Oslo ble han liggende i både respirator, nyremaskin og hjerte— og lungemaskin samtidig. Blodet ble tatt ut i halsen og ført tilbake i lysken. Helt inn til hjertet gikk slangene. I 45 dager lå han slik. I ti uker bodde Mette på hybel. Daglig så hun til sin mann – uten at han reagerte.
Voldsomme mareritt
– Min verden handlet bare om mareritt i denne perioden. I koma viskes alt ut. Den dag i dag sliter jeg med å skille virkeligheten fra drømmene. Jeg lå og drømte om forferdelige ting, blant annet drepte jeg folk. Det var helt grusomt. Jeg var sikker på at alt dette vanvittige faktisk skjedde.
Roar Magne var livredd da han til slutt kom ut i lyset igjen – og helt overbevist om at politiet snart hentet ham, eller at sykepleierne skulle drepe ham. Han greide ikke å skille sant fra usant, og var sikker på at han var totalt alene i verden.
— Jeg kommer aldri til å glemme følelsen den dagen jeg endelig ble vár at Mette satt og våket. Plutselig skjønte jeg at hun hadde vært der hele tiden, det var nydelig.
I oktober bar det hjem til sykehuset i Arendal, før han de siste fem ukene har vært på opptrening på Sunnaas.
— Jeg har vært hjemme noen timer to ganger før, jeg har også hatt to besøk på skolen hvor jeg jobbet som adjunkt. Mens jeg lå i Arendal, tenkte jeg hele tiden på at jeg skal begynne å jobbe igjen til høsten. Nå er jeg mer i tvil. Kanskje blir det aldri jobb mer. Livet ser ut til å være snudd på hodet for alltid.
Mette tror Roar Magnes sterke psyke og realistiske innstilling har vært avgjørende for at det har gått så godt som det tross alt har. Det er en kolossal påkjenning å ligge uke etter uke uten å kunne kommunisere, helt lammet, i ei seng.
— Det å ligge i ei seng uten å vite hva som befinner seg i rommet rundt, er helt merkelig. Legene sier psykose er vanlig i en slik situasjon, men det slapp jeg. Derimot har jeg lært mye om tålmodighet. Man blir faktisk ganske lei av å få mat gjennom slange, særlig når det varer i flere måneder. Stoltheten kunne jeg også bare glemme. Det er bare gi seg over til hjelperne og heller takke for at de gidder å vaske en.
— Er du fornøyd med pleien du fikk?
— Gjennomsnittelig er vel de fleste gjennomsnittelige, pleier jeg å si. Sånn er det i helsevesenet også. Noen har vært helt fantastiske, andre mindre fantastiske. Men jeg er i live.
Han er mer opptatt av venner og familie som hele tiden har stått på for ham.
— Barnebarnet kom inn på sykehuset da jeg hadde greid å flytte fra rullestol til vanlig stol: ”Se, bestefar er blitt frisk, han sitter!”, ropte han. Det hjelper å le. Det gjør også varmen fra naboer og venner. Jeg står i evig gjeld. De har ordnet veldig mye praktisk, hjulpet Mette. Det er mye å takke for også.
Religiøse tanker har han ikke, selv om han er sikker på at han har vært på andre siden, minst tre ganger, og nesten har opplevd oppstandelsen.
— Få har vært så nær døden som meg, uten å bli rammet av den. Jeg har lært at livet både er veldig skjørt og veldig seigt – og veldig tilfeldig, sier Roar Magne Norheim, som ikke vil sette seg for mange mål fremover.
Drømmer om å greie hverdagen
I dag på tredje påskedag, kommer kommunen. Fysioterapeut, ergoterapeut og hjemmesykepleie skal vurdere opplegget rundt hans hjemmesituasjon.— Igjen må jeg gi meg til hjelperne, for Mette kan jo ikke gjøre alt. Så får vi håpe jeg skritt for skritt går fremover. Men jeg skal få noen til å kjøre med ned i treningsstudio snart, og jeg skal få noen til å hjelpe meg med å få ut båten. Det skal bli sommer – med eller uten oksygen, sier han.
Drømmen er etter hvert å greie hverdagen uten hjelp, og kanskje lage en middag til samboeren kommer hjem.
Håpet er dag for dag å bli litt sterkere. Han har hatt et par dager hvor han har følt seg bedre. Målet er at de gode dagene kan komme etter hverandre.
De neste to årene vil vise. Muligens er lungene ødelagt for alltid. Trenger han pustehjelp om to år, kan han komme inn i køen som venter på nye lunger.
— Men jeg vet ikke om jeg vil det. Tilbake til hjerte- og lungemaskinen er det siste jeg ønsker meg. Men jeg vil ikke tenke så langt. Det største for meg akkurat nå er at jeg for første gang på nesten ni måneder har sovet i min egen seng, sier Roar Magne Norheim.