Jeg trodde at jeg var dårlig på ski. Men sannheten var nok enda verre.

Tirsdag kveld var det fellestrening på Sandrip. Endelig skulle jeg få se dette sørlandske skieldoradoet. Blått, rødt, klister, glider... De andre diskuterte ivrig skismøring før vi startet. Jarle hadde rigget seg til med smørebukk og strykejern og en hel koffert (!) full av smørestæsj. Det var god stemning. Jeg var i godt humør. Helt til jeg fikk skiene på beina.

Da ble jeg fort mer opptatt av de glatte skisporene og mine bakglatte ski. De andre folkene i løypa suste forbi meg. Og da snakker jeg ikke bare om de med Oddersjaa på ryggen, men etter hvert også Sprek-gjengen! Jeg ble frustrert og etter hvert litt (ok, ganske) sur. Det gjorde vondt i skuldrene og nakken var stiv. Balansen var dårlig, og jeg måtte ploge i alle nedoverbakker. Med superski følger dessverre ikke superteknikk med på kjøpet.

— Plutselig føltes HovdenTour uoverkommelig

Tvert i mot følte jeg meg som en nybegynner. Jeg savnet mine trofaste, stabile smørefrie venner. Humøret sank raskere enn blodsukkeret mitt når jeg er sulten. Det var tydeligvis ikke min dag (hvilket jeg for så vidt var klar over før jeg møtte opp på fellestreningen). Jeg begynte å tenke på HovdenTour. Jeg har fortsatt ingen ambisjoner i rennet. Og det var heller ikke min hovedmotivasjon for å søke på Sprek-prosjektet. Men jeg har jo tenkt å fullføre! I rundløypa på Sandrip følte jeg at det for første gang spøkte for det målet. 42,6km er jo litt lenger enn en søndagstur, i alle fall for meg. Likevel har jeg har aldri vært redd for at jeg ikke skal klare å gjennomføre på et vis. Før da. Plutselig føltes det fullstendig uoverkommelig.

De andre Sprekingene var imidlertid entusiastiske og positive. «Herlighet, nå må jeg ta meg sammen», tenkte jeg. Jeg prøvde å feie bort de negative tankene og konsentrere meg om å prøve og gjøre det vi har lært. Få tyngden ned i skiene (eller hva det nå heter på skispråket). Rette blikket fremover. Det gikk fint! — Til det med et brak gikk dårlig. Jeg gikk på trynet. Det var ikke så innmari vondt egentlig. Men jeg fikk bare nok av hele skigåingen. Proffene suste forbi mens jeg lå på siden av sporet som en strandet hval. Tårene sprutet i ren frustrasjon. (Tenk at jeg skriver dette i avisen!) En hyggelig dame stoppet opp og lurte på om jeg hadde skadet meg. Jeg kunne fortelle henne at jeg bare var så utrolig sur og skuffet, og at jeg i en alder av 32 år bare lå der og kravlet og ikke klarte å komme meg opp på skiene igjen.

- Også Vegard endte i snøen

Plutselig kom Vegar i godt driv ned bakken. Også han endte i snøen. (Muuulig det var fordi jeg sperret deler av løypa). Min ufrivillige pause tok heldigvis slutt og mitt elendige humør ble litt bedre, da jeg endelig fikk hjelp til å komme opp på skiene igjen.Til slutt: Kjære Georg og Tidemann: Når dere om få år skal lære dere denne skikunsten, skal jeg ha hodet og hjertet fylt av tålmodighet og medfølelse og lommene i Trimtex-jakka fulle av seigmenn og annen «bensin». Jeg skal minne meg selv på den gangen jeg lå i bunnen av bakken på Sandrip og gråt mine salte frustrasjonstårer fordi jeg bare ikke fikk det til.