Sportslig fremgang, fortalte treneren meg under siste fellesøkt! Dette har til nå vært et fremmedord i min sykkelkarriere. Ordene gjorde at jeg ramlet av sykkelen. Må si at ros og positiv forsterkning fortsatt har effekt.
Men jeg kan føle at noe holder på å skje med kroppen min. Jaja, den skriker ikke akkurat etter mer trening og flere kondisøkter. Dog føler jeg små skritt med fremgang, og som dere vet — det skal ikke mye til før jeg vipper over på den positive siden og ser muligheter - fremfor begrensningene (og motsatt!).
Været har snudd til det verre nå, dessverre. De flotte dagene vi fikk oppleve i april er nå erstattet med skikkelig høstvær med regn, fuktighet og tunge skyer. Det er ikke akkurat drømmevær for oss syklister. Men vi har jo ikke mye valg. Tror ikke prosjektet ville tillatt at vi hadde syklet på rulle inne foran en tv-skjerm ved dårlig vær. Her må alle ut. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær, som jeg alltid har fortalt ungene mine.
- Nå er de nesten på et nullnivå
Ukens fellesøkt gikk til Bergstølhytta. Åtte km i gjørme, sleipe stier på ujevnt underlag. Vi hadde mer enn nok med å sykle og konsentrere oss om veien innover til hytta. Vel fremme løsnet tungebåndet og praten ble livlig. Ikke klagde jeg som ei kjerring heller på veien — som visse andre - men jeg skal ikke mobbe Terje mer, han har jo tross alt vært syk.På hytta konkluderte vi med at Hovden Tour bare var ett barneskirenn i forhold til hva slags idrett vi driver. Jeg har fått lite støtte for denne teorien blant mine venninner, for de kan ikke huske sist jeg var på ski. Skal vel innrømme at jeg muligens har prioritert afterski foran skigåing de gangene jeg har vært til fjells de siste årene. Men det er da lov å være sosial. Det siste tar jeg meget seriøst.
Men det merkes på kroppen at man driver eliteidrett. Forrige uke måtte jeg innom kiropraktor to ganger for å se om det var mulig å få orden på en litt stiv nakke og støle muskler. Begynner jo å trekke på årene, og dommen fra fysioterapeuten var heller ikke så verst. Best i test på bevegelighet. Det sto ikke helt bra til med kjernemuskulaturen. Det synes jeg er litt pussig! Alle mine treningsapparater har vært innkjøpt for å få orden på disse musklene. Ser i ettertid at jeg kanskje burde pakket dem ut av emballasjen?
I dag er jeg fornøyd med meg selv. Jeg smyger elegant min bevegelige kropp innunder pleddet og lytter til ekkoet av trenerens ord. Og jeg velger å tro på det!
God 17. mai!
- Invester mer i trening enn i dyrt sykkelutstyr