NB! Denne saken ble første gang publisert 14. januar 2015, i forbindelse med flyttingen fra Vågsbygd til sentrum. Den er både forkortet og redigert i etterkant.
En misfornøyd lærling, 40 kilo dynamitt og et avishus sto i begivenhetenes sentrum noen dager i slutten av februar 1972. Før Fædrelandsvennen ble sprengt i lufta natt til 26. februar, hadde den ligget på hjørnet av Kirkegata og Øvre torv siden 1893. Gjennom krig og fred, gjennom fete og magre tider hadde den vokst til å bli storebror blant avisene i Kristiansand.
— På det tidspunktet avisa ble sprengt, hadde vi allerede kjøpt tomt i Vågsbygd, sier tidligere sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Egil Remi Jensen.
Skulle flytte pressa
De 170 ansatte som jobbet i Fædrelandsvennen på begynnelsen 1970-tallet, hadde relativt lite plass å boltre seg på. Trykkeriet lå i kjelleren. Redaksjon, markedsavdeling og abonnement gjorde beslag på resten av bygget.
— Det var aldri snakk om å flytte redaksjonen ut av Kvadraturen. Bare industridelen - trykkeriet og setteriet. For journalistene var nærheten til byen viktig. Bondeheimen som lå på andre siden av Kirkegata, var et sted hvor du traff tilreisende, sier Remi Jensen.
Spilte en rolle
Avisen hadde for noen år siden passert 30.000 i opplag. Den lå tett opp mot partiet Venstre i sine meninger på lederplass. En turbulent tid under andre verdenskrig hadde blitt etterfulgt av heftige diskusjoner rundt Nato, helvetesdebatten og ikke minst sedelighetsdebatten som inntraff etter at Agnar Mykle gav ut «Sangen om den røde rubin». En bok avisen kulturredaktør, Steen Benneche, mente var lovstridig.
Fædrelandsvennen var en del av bybildet. Logoen på torvhjørnet hadde eksistert så lenge folk kunne huske. Helt til en februardag i 1972.
Røff tone
I sin bok «Med Fædrelandsvennen i 100 år» skriver daværende redaktør, Johannes Seland, om en 18 år gammel lærling i aksidenstrykkeriet som ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand. Han beskriver en unggutt som var flink i jobben, brukte mye tid på trening, men som ikke klarte å takle den daglige, røffe tonen på arbeidsplassen. Lærlingen kom opp med en plan som skulle få kollegene til å tenke på andre ting enn han selv en liten stund.
Natt til 27. februar snek han seg inn i et kjellervindu han hadde latt stå åpent. Deretter plasserte han tre sprengladninger med dynamitt som han hadde stjålet fra en anleggsplass i Vågsbygd. Etter å ha tent på, syklet han i full fart mot Vesterveien. Det tok tolv minutter — så smalt det på torvet. Tre ganger. Først i kjelleren, så i redaksjonen og dernest i fotoavdelingen i den øverste etasjen.
Tilfeldig at ingen ble drept
Ingen menneskeliv gikk tapt. Ingen ble skadet. Men det kunne fort vært annerledes.
— Det hendte ikke sjelden at vi sov på jobben etter en tur på byen, sier tidligere fotograf Trygve Skramstad.
De tre faste fotografene hadde egne nøkler og tilgang på en relativt behagelig sofa i tredje etasje. Det hendte mer enn én gang at sofaen ble benyttet som seng i helgene i stedet for å ta drosje hjem.
— Jeg hadde planlagt å overnatte der denne kvelden, men en venn av meg hadde invitert til et selskap på Lund. Han hadde nettopp blitt far og ville feire. I stedet for å dra til byen etterpå, bestilte en kollega av meg drosje. Jeg husker ennå at han sto i ganga og ropte «Skal du være med, Trygve?» Hadde jeg ikke blitt med i den drosja, hadde jeg nok sovet på sofaen da det smalt, sier Skramstad.
Spekulasjoner og samhold
Tiden som fulgte etter eksplosjonen er en av de mest spesielle i Fædrelandsvennens 140 år lange historie. Mens det fortsatt røk fra ruinene på torvhjørnet, kalte avisens ledelse inn til allmøte i Handelens hus lenger nede i byen. De 170 ansatte fikk beskjed om at arbeidsplassene skulle bestå og at avisen skulle ut neste dag.
Det hører med til historien at lærlingen som hadde sprengt avishuset, var til stede på dette allmøtet.
— Det møtet der var uvirkelig. Jeg tror samtlige som var til stede, var forvirra. Det gikk spekulasjoner om årsaken til eksplosjonen. Var det en gal manns verk, noen som hadde et horn i sida til Fædrelandsvennen, eller lå det politiske motiv bak? Alt ble diskutert, sier Skramstad.
— Vi har betalt avisa
Mye gikk tapt i smellet på Torvet. For dem som jobbet med abonnement var søndagen nervepirrende.
— Vi hadde heldigvis begynt med datalagring av abonnementsarkivet i forkant. Da vi ringte til datasentralen i Trondheim, var de allerede i gang med å skrive ut abonnementslisten, sier Marthe Sløgedal.
Hun hadde vært på fest med flere kolleger i en leilighet på Slettheia. Musikken sto så høyt på at de hverken hølte smellet eller telefonen som kom i etterkant.
— Jeg husker godt hva administrerende direktør sa til noen av oss dagen etter smellet: «Nå får vi mye å gjøre». Han tok ikke akkurat hardt i. I tiden etter eksplosjonen var det mange av abonnentene som ringte for å fortelle hvor lenge de hadde betalt for. Vi fikk mye hjelp av folk. Jeg tror ikke abonnentene våre merket at vi jobbet under spesielle omstendigheter, sier Sløgedal.
Ville skape litt kaos
Forskjellige motiver og teorier ble diskutert på forsiden av Fædrelandsvennen den 28. februar. I avisen er det også en større sak om et dynamitt-tyveri på Slettheia samt en sak med et øyenvitne som kunne gi en god beskrivelse av den antatte gjerningsmannen.
— Det var først i ettertid at vi virkelig forstod hva som hadde gått tapt i brannen. Arkivet. Bilder av personer og steder, tekster og historier. Jeg husker det eneste «arkivet» jeg hadde, lå på noen filmruller som jeg nettopp hadde tatt på en tur i Bangladesh, sier fotograf Skramstad.
To dager etter eksplosjonen tilstod lærlingen at det var han som hadde sprengt Fædrelandsvennen. Det skjedde etter et seks timer langt avhør. Da han senere møtte i retten, understreket han at han ikke hadde til hensikt å sprenge hele avishuset i stykker, bare skape litt kaos så ikke avisen kom ut på noen dager.
— Det klarte han ikke. Vi kom faktisk ut tidligere enn vanlig, minnes Egil Remi Jensen, som var redaksjonssjef da dynamittgubbene blåste avisen til himmels.
Jeg husker godt hva administrerende direktør sa til noen av oss dagen etter smellet: «Nå får vi mye å gjøre»
Spredd for alle vinder
Den åtte sider tynne avisen som kom ut mandag 28. februar 1972 er i all hovedsak viet eksplosjonen og konsekvensene av denne. Det er også brukt mye plass på Arbeiderpartiets fylkesårsmøte i Vest-Agder. Beslutningen i Venstres landsstyre om å gå i mot medlemskap i EF (dagens EU) er viet betydelig mindre spalteplass.
Dette var året da Venstre ble splittet under landsmøtet på Røros. Fædrelandsvennen sto på tapersiden og erklærte seg for politisk uavhengig etter at EF-avstemningen konkluderte med et hårfint «Nei».
Vinteren og våren 1972 var en fantastisk periode for folk med sans for improvisasjon og infrastruktur.
— Selv om vi var spredt for alle vinder, har vel aldri de ansatte i Fædrelandsvennen vært så nær hverandre som da.
— Det første vi gjorde var å bestille en ny presse fra USA. Deretter gikk det mindre enn én måned før vi bestemte oss for å flytte hele avishuset, redaksjonen inkludert, ut til det nye bygget på Fiskåtangen, minnes Remi Jensen.
I halvannet år, fra 26. februar 1972 til 10. oktober året etter, var Fædrelandsvennen spredt for alle vinder. Redaksjonen og annonseavdelingen lå i Handelens hus, annonsekonsulentene holdt til i Ringøengården, ekspedisjonen lå i Galleri Bi-Zs lokaler i Dronningensgate og teknisk mannskap ble innlosjert i Dagbladet Sørlandet sine lokaler. Det var for øvrig Arbeiderpartiets avis i Kristiansand som stilte utstyr til disposisjon for at Fædrelandsvennen skulle komme ut i tiden etter eksplosjonen.
— Selv om vi var spredt for alle vinder, har vel aldri de ansatte i Fædrelandsvennen vært så nær hverandre som da, sier Remi Jensen.
Medfølelse fra alle hold
Eksplosjonen i avishuset hadde ikke gått upåaktet hen i resten av landet, eller verden. Ruinene på torvhjørnet dukket opp i nyhetssendingene til britiske BBC. Når avisens medarbeidere ringte utenbys for å gjøre et intervju eller andre avtaler, ble de møtt med spørsmål i andre enden.
— Hvordan går det med dere? Alle viste medfølelse og var svært nysgjerrige på hvordan det gikk med oss. «Alle» visste plutselig at Fædrelandsvennen var en avis som holdt til i Kristiansand, sier Skramstad.
For den jevne avisleser var konsekvensen av eksplosjonen knapt merkbar. Avisen kom ut som vanlig. Samtidig som det nye avishuset ble reist i stort tempo ute på Fiskåtangen, måtte deadline og budsjetter holdes. Medarbeidere som jobbet i Fædrelandsvennen på den tiden, beskriver samholdet som sterkt og arbeidsdagene som krevende.
Det er ingen hemmelighet at det sto en kurv med valium plassert på et lurt sted i redaksjonen for dem som måtte ha behov.
Fikk pressepris for bragden
Selv om arbeidspresset kunne være tøft, var det mange som mente det var en god tid. Staben på tre som jobbet med abonnement og opplag, havnet først sammen med redaksjonen på Handelens hus. Deretter fikk de lokaler på hotell Norge.
— I tredje etasje. Vi hadde det veldig moro der. Det var jo ingen som passet på oss, sier Sløgedal.
Til tross for utfordrende arbeidsforhold, vokste avisen. Da opplaget skulle registreres, viste det seg at Fædrelandsvennen var landets åttende største avis. Høsten 1972 mottok Fædrelandsvennens redaksjon «Narvesenprisen» - forgjengeren til «Den store journalistprisen» som deles ut i dag. Å få ut avis to dager etter at avishuset eksploderte, ble sett på som litt av en prestasjon.
Luksuriøst og kjedelig
Oktober 1973 flyttet hele Fædrelandsvennen inn under ett tak i Svanedamsveien 10 på Fiskåtangen. Med unntak av en liten ekspedisjon i Ynglingeforeningen i Dronningens gate, var Fædrelandsvennen plutselig borte fra bybildet.
— Det var kjempegøy å komme inn i nytt bygg. Det lille lunsjrommet i byen var byttet ut med en stor kantine. På somrene kunne vi sitte ute og spise. Det var luksus: Samtidig fikk følelsen av å jobbe på en industribedrift. Det var åpent landskap. En av kollegene mine savnet et sted å bli litt gal. Det var ikke noe sted å gjemme seg, minnes Skramstad.
— Det var fint, men kjedelig, sier Sløgedal.
En slags ghettofølelse
Da redaksjonen holdt til i sentrum, samlet avisens medarbeidere seg ofte til sosiale lag etter at arbeidsdagen var ferdig.
— Plutselig kom alle i bil til jobb. Det sosiale ble aldri det samme etter at vi flyttet, sier Sløgdeal.
Men nå er ringen sluttet. Etter 42 år i Vågsbygd og tre midlertidige år på hjørnet av Markens gate og Henrik Wergelandsgate har mediehuset igjen funnet sin plass på torvet. Noen spaltemetre fra stedet den hjemmelagde bomba ble kastet inn i kjelleren for nøyaktig 50 år siden.