I skiløyper og lysløyper, langs landeveier og sykkelstier, på skogsstier og treningssentre, yrer de – trimfolket. Trimfolket er en uensartet gruppe – men mange har til felles at de er over middels opptatt av riktig treningsutstyr.
Je
g må innrømme at jeg (i godt selskap med min kjære) har fått meg mang en god latter når jeg ser utøvere med utstyr som en toppidrettsutøver, men med heller middelmådige ferdigheter. Det kan være en skiløper med ski av ypperste kvalitet og kondomdress i norsk landslagsdesign, men som har skiferdigheter på linje med en gjennomsnitts danske. Eller det kan være en jogger, som på sin 5 km lange joggetur i lysløypa er utstyrt med sportsbarer og drikkebelte med tilstrekkelig innhold til å kunne opprettholde væske— og elektrolyttbalansen gjennom et ukesopphold i Sahara. For egen del har jeg tenkt at utstyret bør stå i stil til ferdighetene, og har derfor vært påpasselig med ikke å ha det aller beste utstyret.
Men nå må jeg slutte å le – for nå er jeg blitt en av dem. Gjennom Sprek-prosjektet har jeg blitt den stolte eier av ski, staver, skisko og skidress som er en eliteutøver verdig. Fysisk form og skiferdigheter står så absolutt ikke i stil til det nye utstyret mitt. Men jeg skal innrømme at opplevelsen er fantastisk. De gamle skiene mine (som faktisk ikke er så veldig gamle, men ganske mange prisklasser under de nye) føles som uhøvlete treplanker i forhold til mine nye, velpreparerte vidunderski. Samtidig er det flotte utstyret også motiverende – jeg må forbedre både kondisjon og teknikk for å få fullt utbytte av det. Jeg må innrømme at jeg har opparbeidet meg en helt annen forståelse av utstyrets potensielle innvirkning på treningsgleden. Og med denne nye forståelsen, kjenner jeg et stikk av dårlig samvittighet overfor dere som jeg til nå har ledd hånlig av.
Så, til dere utstyrsfriker som ennå ikke er i deres livs form og som fremdeles har litt å hente når det gjelder teknikk: Jeg skylder dere en unnskyldning – og her har dere den skriftlig. Og til dere som ser meg i løypa, pustende og pesende, og med en elendig teknikk – dere må gjerne le av meg. Jeg fortjener det virkelig.
Men til dere menn i 40–50-årene som sykler rundt på en landeveissykkel til flere titalls tusen iført gul Tour de France-ledertrøye, eller i den grønne spurttrøyen – dere kommer jeg fortsatt til å le av.