KRISTIANSAND: – Det er ikke til å tro at staten fortsatt avviser erstatningsansvar for alle de dykkerne som ble påført alvorlige helseskader etter den rovdriften de ble utsatt for i jobben på 60-, 70— og 80-tallet. Mange av dykkerne havnet også i en livssituasjon som ble så vanskelig at de valgte å ta sitt eget liv. Det alvorlige er at norske myndigheter visste at virksomheten var uforsvarlig. Men gjorde intet for å rette på dette.

Erling Krange (63) taler på vegne av de aller fleste Nordsjødykkerne i egenskap av leder for Nordsjødykkeralliansen. Han minner om at dykkerne utførte en jobb som var helt avgjørende for utviklingen av oljenasjonen Norge.

– Altfor mange av dem gjorde det med sin egen helse, og sitt eget liv som innsats, sier han.

For lederen av Nordsjødykkeralliansen kommer alt dette opp til overflaten, så å si, ettersom det nettopp er kommet ei ny bok om dette kapittelet i vår nyere historie.

«Dykkerne: Ofret i rikets interesse» av Knut Ørjasæter, går bak fasadene og gir et dypdykk i det som skjedde, basert på beretninger fra dem som var med.

– Det er ei bok du bør løpe og kjøpe, sier Erling Krange, dels i spøk, men mest i alvor. Han mener den er svært så avslørende, spesielt overfor politikerne og overfor kontrollmyndighetene. Den gir et lite flatterende bilde at myndighetenes atferd overfor dykkerne.

Dessuten går det mot rettssak i høst, der tidligere nordsjødykkere stevner 42 topp-politikere og embetsmenn, blant dem alle norske statsministere fra Gro Harlem Brundtland til Jens Stoltenberg. Kravet er at staten vedkjenner seg ansvar for de skader den enkelte dykker ble påført, og betaler erstatning i henhold til dette.

Granskingskommisjon

For nærmere fire år siden skrev vi om Erling Krange og to av hans dykkerkamerater. De satte den gang sin lit til den granskningskommisjonen som Nordsjødykkeralliansen etter mye kamp og motstand hadde fått myndighetene til å opprette.

– Lossius-utvalget konkluderte i 2003 med at staten har et ulovfestet, objektivt rettslig ansvar overfor de mange dykkerne som satte liv og helse på spill, forteller Krange.

Departement og embetsverk har imidlertid kommet til motsatt konklusjon. De mener at «staten ikke har nær nok tilknytning til oljevirksomheten til å ha noe rettslig ansvar».

– Når staten eier grunnen og alle ressursene, og har satt i verk utvinning av olje og gass, virker det mildest talt forunderlig at staten ikke har noe ansvar, mener Nordsjøalliansens leder.

Hemmeligstemplet

Det som kanskje mer enn noe annet opprører Erling Krange og hans dykkerkolleger, er at de mener staten og tilsynsmyndighetene som skulle påse at oljevirksomheten gikk rett og riktig for seg, visste at dykkerne ble utsatt for rovdrift. Tross ulykkene og advarslene om fare for langtids skadevirkninger, ble det ikke satt i verk noen korrigerende tiltak. Rapporter ble hemmeligstemplet og unndratt offentlighet. Alt dette gjør at Nordsjødykkeralliansen ikke er i tvil om statens juridiske ansvar for de skader og økonomiske tap dykkerne ble påført.

Dykkere ble sendt ned på større dyp enn det som var forsvarlig. I 1983 mente Oljedirektoratet at det var forsvarlig å dykke til 300 meter og i 1985 til 400 meter.

– Norske myndigheter visste at dette ikke var tilrådelig. Men oljen og gassen skulle opp. Da var det nødvendig med dykk til 400 meter. Ellers hadde verken Statfjord, Oseberg eller Troll blitt bygd ut, sier Erling Krange.

Tøffe påkjenninger

Han mener dagens oljevelstand er basert på nordsjødykkernes bekostning.

De måtte jobbe lengre økter enn reglene tilsa, og de ble utsatt for langt tøffere påkjenninger både når de ble sendt ned på havdyp og når de ble tatt opp igjen. Komprimering og dekomprimering skjedde raskere enn regelverket tilsa. Det finnes eksempler på at dykkere ble dekomprimert i løpet av to minutter, mens regelverket sa ti timer, hevder Krange.

Alvorlige brudd

– Både fysisk og psykisk ble dykkerne utsatt for påkjenninger som går langt ut over det man finner i noen andre yrker, sier Nordsjødykkeralliansens talsmann.

Han mener det som skjedde i jobbsammenheng var ille. Men verre var de forsøksdykk som ble foretatt i regi at NUI, Norsk Undervannsinstitutt, i Bergen i årene 1979 til 1986. Det var da man skulle utvikle ferdigheter og teknologi for kryssing av Norskerenna, med havdyp på rundt 400 meter. Her foregikk alvorlige brudd på reglene om komprimering/dekomprimering. Her var flere eksempler på at dykker etter trykkfallssyke, fikk rikelig tilgang på alkohol. Konsekvens var at medisinsk undersøkelser ikke lot seg gjennomføre og ikke hadde noen hensikt.

Nordsjødykkeralliansen mener dette ble gjort bevisst, for at det ikke skulle komme medisinske innvendinger mot slike dypdykk.

– Oljen og gassen skulle opp. Det var eneste rettesnor.