— Det blir veldig spesielt, sukker 69-åringen, dagen før dagen da han ikke lenger er bussjåfør.
— Jeg innså at tiden var inne da jeg var ute og kjørte med privatbilen og blinket inn til et busstopp for å ta med passasjerer.
— Har du et godt råd til unge kolleger?
Godt råd
— Ikke stress. Glem rutetiden og kjør sikkert.
Nå må han også kjøpe sivile klær, sjåføren som alltid har satt sin ære å føre buss iført lue, slips, slipsnål, jakke og både skjorte og bukse med press.
— Ikke alle sjåfører er så standsmessig kledd?
— Du kan godt si at det har sklidd litt ut. Etter min mening har sjåføryrket med status å gjøre. Det er som om en passasjerflyver ankommer i t-skjorte og dongeri.
Slagene jeg fikk verket i flere dager
Sannsynligvis var det ingen som lurte på om Stein Arntsen, barnebarnet til hovedaksjonær Thorvald Arntsen i Bybussen, kom til å kjøre buss.
I praksis vokste han opp i leiligheten til bestefar Thorvald og bestemor Lilly over bussgarasjen på Lund.
— Da jeg tok busslappen for nesten 50 år siden, trodde folk på Biltilsynet at jeg hadde hatt den lenge, sier Arntsen, som helt siden han var 15 år hadde solgt bussbilletter og kjørt busser ut av og inn i garasjer. Som 18-åring hadde han lov til å kjøre tomme busser til og fra kjøretøykontroller. Og siden han var 21 har han kjørt folk.
Sint kvinne
— En veldig fin tid, sier Arntsen, som bare en eneste gang har hatt en virkelig ubehagelig busstur.
Da ble han angrepet av en kvinne med stokk.
— Jeg ville bare hjelpe henne. Så misforsto hun fullstendig. Slagene jeg fikk verket i flere dager.
Ikke har han skrubbet bort i noe, heller, med unntak av en båthenger i den skarpeste svingen på Langenesveien.
— Var alt bedre før?
— Bussene hadde mer sjel. Men bevares, servostyring var en enorm forbedring. Og dagens sjåførseter er mer komfortable enn sofaen hjemme. Men det var atskillig enklere å ta busslappen den gang enn i dag. Det er i alle fall sikkert.
Museum?
— Hva skal du gjøre nå?
— Jeg er medlem av Veteranbussen og har en del gamle busseffekter, ikke bare den gamle sjåførveska og lua jeg hadde på min første passasjertur. Hjemme har jeg blant annet protokollen fra da 20 mannfolk møttes og stiftet byens første rutebilselskap i 1923. Selskapet het Ruteexpressen, og skulle bli forløperen til Bybussen som kom et år senere. Det ville ha vært veldig artig hvis noen av oss veteraner kunne møtes for å dele minner og vise fram gamle ting.
— Sørlandet mangler vel et bussmuseum?
— Det har du helt rett i.