fattigdom | Statsminister Bondevik benytter enhver anledning til å fremstille sin regjering som en regjering som er opptatt av å hjelpe de fattige. Ikke minst i den senere tid har han stått frem på TV og rost seg av alt han har gjort for de fattige. Vi som skriver dette innlegget, er medlemmer av Fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere i Lillesand. Vi jobber alle i førstelinjetjenesten. Det er vi som ser utslagene av regjeringens politikk på det enkelte menneske og på den lokale kommuneøkonomien. Når vi sitter med denne informasjonen, synes vi det er vår plikt å informere folk flest om hva det er som foregår. Vi vil med dette innlegget gjøre folk flest klar over de endringene i regelverk som har skjedd de siste årene og hvilke konsekvenser det har fått. Yrkesrettet attføring er en statlig ordning for mennesker som pga. helseproblemer har falt ut av det ordinære arbeidslivet og trenger hjelp for å komme tilbake igjen. De kan også ha helseproblemer som gjør at de ikke kan gå i gang med utdanning på ordinært vis. Dette er en veldig viktig ordning for å forhindre at mennesker pga. sine helseproblemer blir værende i en situasjon der offentlig ytelse blir eneste inntekt. Yrkesrettet attføring har vært igjennom endringer som har medført mindre utbetalinger og innskrenkede rettigheter til utdanning. Man må nå i hovedsak være fylt 26 år før man i det hele tatt kan få utdanning innenfor attføringssystemet. Vi tror at det å innskrenke rettigheter til utdanning for folk med helseproblematikk, er en veldig dårlig løsning. Vi mener at det nettopp er utdanning som kan få mennesker over i en bedre situasjon og gjøre dem selvhjulpne. Folk med helseproblemer har i utgangspunktet et handikap i forhold til yrkeslivet. De trenger derfor ofte å ha mer utdanning dersom de skal kunne konkurrere om jobber! Vi som jobber i sosialtjenesten, ser daglig at det er de med dårligst tilknytning til arbeidslivet og med minst utdannelse, som blir værende som klienter. Det er de som blir de fattige her i landet. Ved å gi dem dårligere vilkår for utdanning og mindre penger i pungen, minker sjansene for å få dem ut av fattigdommen. Det later til at regjeringen tror at det er motsatt{hellip}Rehabiliteringsytelse er en ytelse fra trygdekontoret som gis til dem som er langtidssyke — de må ha vært syke minst ett år før de får den ytelsen. I vår ble denne retten innskrenket til kun å gjelde i to år. Dette rammer langtidssyke - bl.a. psykiske syke og mennesker med rusproblemer. De trenger ofte langtidsbehandling. Mange av dem vil derfor havne på sosialhjelp som eneste inntekt. En enslig voksen person på sosialhjelp må pr. måned klare seg på 4140 kroner. Da er strøm og husleie unntatt. Ledighetstrygden har også vært igjennom endringer. Man må minst ha hatt en inntekt på kr 85.292 for i det hele tatt å få ledighetstrygd. Det er kun de som har hatt en inntekt over kr 113.722 kroner som kan få ledighetstrygd i to år. Har du tjent mindre, får du kun ytelsen i 52 uker. Det er altså de fattigste - de med dårligst tilknytning til arbeidslivet - som rammes av denne endringen. De må oppsøke sosialtjeneste. Permitterte får nå trygd i kun 42 uker, mot 52 uker tidligere. Vi leser i avisen at denne endringen har ført til flere oppsigelser enn tidligere. Betegnelsen ung ufør var medvirkende til at de som hadde blitt ufør i tidlig alder, kunne få en høyere trygdeytelse. Det dreide seg her om en gruppe mennesker som aldri hadde muligheten til å skape seg en yrkeskarriere. Dette skulle kompenseres ved en noe høyere trygdeytelse. Også her har det skjedd endringer i år. Nå er det blitt nesten umulig å få den betegnelsen. Sykepengeordningen har også fått endringer som rammer de dårligst stilte. Overgangsstønaden for enslige forsørgere fikk en stor endring i 1998. Da ble tiden man kunne ha denne stønaden redusert fra ti år til tre år. Yngste barn må være under åtte år for at man skal få stønaden. Også dette rammer den svakeste gruppen av enslige forsørgere. De fleste enslige kommer seg raskt i arbeid, og de som har et velfungerende nettverk, klarer nok å være i full jobb. På sosialtjenesten har vi kontakt med en gruppe enslige forsørgere som sliter med sykdom, psykiske vansker og dårlig nettverk. For denne gruppen oppstår det problemer når de mister retten til overgangsstønad. Mange av dem har vansker med å få seg arbeid, mange er uten utdanning, mange sliter med helseproblemer som gjør at de ikke makter å være i full jobb. Dermed blir de sosialklienter. Tidligere kunne de klare seg selv ved at de hadde inntekt fra en deltidsjobb kombinert med overgangsstønad. Retten til utdannelse er også innskrenket. Det minsker muligheten for at denne gruppen skal komme seg ut av sin fattigdomsproblematikk. Heller ikke barnetrygden har gått fri for endringer. Småbarnstillegget falt bort fra 1/8-03. Det er nå lagt til kontantstøtten. Det er imidlertid ikke alle som har rett til kontantstøtte. Selve barnetrygden har blitt stående uten særlig regulering, og dermed er det snakk om en reell nedgang. Egenandelen på utgifter til lege og medisin har økt. Også her rammes de dårligst stilte og de kronisk syke. Konklusjon: Vi som jobber i førstelinjetjenesten ser hvordan disse endringene i regelverket slår ut overfor de dårligst stilte i samfunnet. For folk flest får disse endringene liten eller ingen betydning. Men vi har en regjering som hele tiden forsøker å fremstille seg som en regjering som taler de svakestes sak og som arbeider for å avskaffe fattigdom. For oss henger ikke dette på greip! Vi ser at gruppene fattige er økende, og mulighetene for å komme ut av denne situasjonen blir bare mindre og mindre. Når staten innskrenker på sine ytelser, får kommunen flere sosialklienter. Det betyr økte utgifter for kommunen. Lillesand kommune hadde i 2003 et budsjett på 3,7 millioner til sosialhjelp. Hele 2,5 millioner gikk til mennesker som har en trygdeytelse som er så lav at de ikke kan leve av den. Den gruppen som mottok mest, er de som var under attføring eller rehabilitering. På vegne av fellesorganisasjonen for sosionomer, barnevern-pedagoger, vernepleiere i Lillesand.Lilleba Modalen SjødinEva HelgesenLillesand