sosialpolitikk | Barn og fattigdom har stått i fokus i det siste. Bak tallene som er fremkommet skjuler det seg foreldre og barn som har lite penger i det daglige, og som strever med økonomien stort sett hele tiden. Den skjulte skammen. Det kan vi som nasjon ikke være bekjent av. Dessverre har ikke regjeringen tatt innover seg at de mange kuttene på våre velferdsgoder og skattelette til dem som har mest, går ut over dem som allerede har minst. Arbeiderpartiet er bekymret for tilstanden, og derfor legger vi så stor vekt på arbeid til alle som et viktig middel i kampen mot fattigdom. Fattigdomsbekjempelse var honnørsaken til den nye sosialministeren fra Høyre da hun tiltrådte for knapt tre år siden. Og som Dagsavisen nylig skrev: «Siden den gang er de fattige blitt tatt med i statsministerens festtaler, men det er ikke gjort noe som har utjevnet sosiale forskjeller og bedret de fattigstes situasjon.» Og videre: «Det er et uttrykk for at regjeringens politikk ikke har virket, og at løftene ikke er blitt oppfylt. Årsaken er enkel. Når det kom til stykket var det hensynet til de rikeste blant oss, og ikke de fattigste, som var viktigst for regjeringen. De fattige er sveket og ofret på skattelettenes alter. De tre siste årene har regjeringen gitt 20 milliarder kroner i skattelettelser, og har lovet ytterligere ti milliarder — først og fremst til de rikeste. De fattigste er avspist med brøkdeler og smuler.» Tiltredes!For Arbeiderpartiet er det vanskelig å debattere barn og fattigdom uten å se dette i sammenheng med familiens totale levekår. Vi mener arbeidsledighet er sløsing med ressurser, et stort problem for den enkelte, og for familien både menneskelig og økonomisk. Når far eller mor mister fast inntekt, så reduserer dette muligheten for barnas deltakelse i aktiviteter som koster. Dessverre har arbeidsledigheten økt kraftig samtidig som arbeidsledighetstrygden er kuttet med nærmere 20.000 kroner i året og feriepenger fjernet, arbeidsmarkedstiltakene strammet inn, stønaden til barnetilsyn for enslige forsørgere er kuttet, det samme med småbarnstillegget i barnetrygden, dyrere medisin på blå resept, økte egenandeler, stadige angrep på sykelønnsordningen, endring av permitteringsregler og midlertidige ansettelser og så videre. Samtidig presenterer regjeringen en skattereform som skal gi økte midler til dem som tjener en million kroner, mens de som tjener under 200.000 kroner får et overskudd på fire-fem kroner dagen. Arbeiderpartiet syns disse grepene fra regjeringens side er heller det motsatte enn å bekjempe fattigdom. Det kan virke som om Bondevik II-regjeringen lever etter Bibelen: Den som har skal få, den som lite har skal lite få. De må ta innover seg at en familie med en inntekt på under 215.000 kroner eller en enslig forsørger med 126.000 kroner i året defineres som fattig.Som rapporten påpeker gjenstår mye for at alle barn skal ha det bra. Dette var jeg som medlem av Familiekomiteen svært opptatt av da Stortinget behandlet barns oppvekstvilkår ei tid tilbake. Jeg mener fortsatt at meldingen ikke var forpliktende nok når det gjelder tiltak mot fattigdom og fattigdomsutvikling. Barn skal uavhengig av foreldrenes økonomi kunne delta i fritidsaktiviteter, skolefritidstilbud og andre tilbud i skolens regi. Stortinget kan ikke vedta at barn og unge i Norge skal ha det bra, men vi kan gjøre vårt for å opprettholde velferdsstaten, ikke rive ned de goder som er kjempet fram av arbeiderbevegelsen, slik Bondevik II-regjeringen nå gjør. Taperne blir dessverre barna og foreldre med lav inntekt. Eirin FaldetStortingsrepresentant (Ap)