Han er en av de få på Sørlandet, men han gjør det desto mer intenst. Sitter bøyd over arbeidsbordet i timevis, i dagevis, faktisk i flere år sammenlagt. Han putler med sparkel, lim og bitte små plastikkbiter. Voksne mannen. Et sted langt bortenfor denne virkeligheten styrer kona og sønnen. De lar ham være i fred. Pappa limer. Pappa er lykkelig.Han begynte som 10-åring. Da ble han hekta. Men bare på lastebiler. Ikke på fly, heller ikke på personbiler. Knut Steinar har vokst opp i en slekt der mannfolka jobber med lastebil. Han selv også, inntil han fikk en vond skulder. Så nå går han på skole. Men det er langt fra så engasjerende som å lime modeller av lastebiler.For en knapp måned siden stilte han ut sitt siste verk. En Volvo NH 16.En bil som ikke finnes i virkeligheten.— Fordi Volvo laget snutebiler tidligere. Men europeiske bestemmelser gjør at de ikke får solgt denne modellen. Dette er min stille protest mot det. Jeg har laget bilen for dem, sier Knut Steinar Sand.Det tok ham rundt regnet et halvt år sammenlagt. Fra januar 2004 fram til juni i år var det denne bilen som fylte tankene hans. Halvtullete

— Jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor jeg holder på med dette. Det er noe halvtullete. Kanskje det er det å skape noe og holde på med noe i hendene. Men i bunnen ligger en enorm interesse for detaljer. Det er det som driver, sier han.Og han har det slik ikke bare på arbeidsrommet. Knut Steinar er en mann med øye for små ting i livet. Som da han kjørte lastebil. Da kunne han skille møtende lastebiler fra hverandre på bitte små detaljer, et speil som var litt annerledes, eller kanskje det var noe med grillen. Knut Steinar la merke til det.- Alt som har med håndverk å gjøre, er jeg opptatt av, husbygging, sløyd og sånt. Jeg koser meg like godt i hobbyforretninger der kvinner går. Der får jeg mange rare blikk. Men det kan jo være noe der jeg kan bruke, sier Knut Steinar. På stell

— Og hjemme?- Der har jeg ting på stell. På bestemte plasser. Spesielt på kjøkkenet. Der har jeg overtatt kontrollen og klager på små flekker på komfyrtoppen, flekker som hun har laget, smiler han.- Men stua er hennes. Jeg er ikke kreativ med pynteting. Men jeg vet nøyaktig hvor jeg la fra meg ting sist, sier han.- Hva sier kona til hobbyen din?- Jeg tror ho stort sett synes det er veldig greit, men at det kan bli litt mye av og til. Før konkurranser kan det bli litt mye. Det eneste ho merker til meg da er lim- eller lakklukta i det jeg fyker forbi. Men jeg har ei tålmodig kone, så det går greit, sier han.- Noen spøker med at jeg spiser sparkel til frokost. Det går med mye sparkel til sånne ting, ler han.Knut Steinar traff kona da de begge tok utdanning i teknisk tegning. Nå har de en gutt på åtte måneder.- Jeg lager alt i en høyde der han ikke kan få tak på det. Men nå skal jeg ikke lage noe til vinteren, for jeg skal bygge hus og gå på skole. Så det blir en stille høst, sier han. Slitsomt

Dessuten er han ganske tappet etter å ha laget sin siste Volvo.- Det tar såpass mye energi å lage en ny modell. Du starter ikke på to store prosjekter etter hverandre. Nå må jeg ha et enkelt prosjekt før jeg går løs på noe nytt, sier han.Hjemme i Songdalen har han over 100 lastebil-byggesett som skal lages.- Jeg har samlemani, kjøper i utlandet og selger til kostpris til andre. Jeg tror kona er litt oppgitt over alle byggesettene jeg lurer med meg inn i nattens mulm og mørke, sier han.- Hvordan har du det med pellet du holder på med?- En blanding av frustrasjon, glede og sinne. Det er ikke alltid ting går på skinner. Det er mye prøving og feiling. Det er gøy å se framskrittene jeg gjør, sier han. Klubb

Modellbygging er en svært asosial hobby. Men innimellom kommer gutta sammen (det finnes et par norske jenter som driver med sånt). Knut Steinar holder seg helst sammen med dem som bygger lastebiler.- Vi er en klubb i Norge på 10-15 aktive. Vi ringes og treffes på utstillinger. Noen ganger deltar vi også på messer for ordentlige biler, sier han.Da utveksler de erfaringer om byggtekniske ting og lufter ting de lurer på.- Det er moro å rose hverandre og gi hverandre tilbakemelding. Mange ganger utbedrer jeg ting når jeg kommer hjem, ting jeg fikk bemerkninger på av de andre. Det er en kvalitetsheving å komme sammen. Vi blir bedre og bedre, sier han.Han har ikke lyst til å lage annet enn lastebiler. Bar ett eneste fly kunne han tenke seg å bygge. En tysk Junker som gikk ned i Nord-Norge under krigen. Som de fleste modellbyggere, er Knut Steinar opptatt av historie, særlig krigshistorie. Stille opp

— Jeg er opptatt av 2. verdenskrig. Ikke krigshandlingene i seg selv, men jeg har lest alt som kan framskaffes om hjemmefronten og motstandsbevegelsen under krigen. Er det noen jeg ser opp til, er det nordmenn som gjorde en innsats under krigen.- Ville du tort gjøre det de gjorde?- Jeg måtte nok det. Jeg ville gjort det jeg kunne. Jeg har interesse av å hjelpe folk, og har vært med i Røde Kors i 12 år. For tiden sitter jeg i distriktsrådet for Hjelpekorpset i Vest-Agder. Så livet er ikke bare modellbygging, smiler Knut Steinar Sand.