Hvor ble det av den gode samtalen?

Professor i medievitenskap Anders Johansen hevder at «I samtalens tynne tråd henger virkeligheten». Men hvor ble det av den gode samtalen? For en tid tilbake befant jeg meg i lett vårrus, omgitt av en gruppe hyggelige mennesker. Vi satt i solen og drakk duggende kald hvitvin. En kunstner, en designer, en skribent og en nylig hjemkommet hjelpearbeider. Samtalen rundt bordet gikk lett. Kunstneren snakket om kunst, designeren om design og skribenten om skriverier. Alle delte vi refleksjoner om vår urbane samtid. Vi snakket om leilighetskjøp, boligmarkedet, arbeidstid og fritidssysler. Jeg la bare gradvis merke til at vår venn hjelpearbeideren var blitt påfallende stille. Som den eneste av oss hadde hun ikke latt oss andre ta del i hennes livs siste uker. Slik vi alltid gjør. Siste året av hennes liv hadde hun tilbrakt blant HIV-positive og Aids-syke i Tanzania, og det hadde ikke gått mange dager siden flyet hennes hadde landet på Gardermoen. Vi hadde fått brokker. Omtrent det vi spurte om, tenker jeg. Hun fortalte oss at hun hadde hatt det fint. Vi sier jo ofte det: at vi har hatt det fint. Samvittigheten hugg tak i meg. Jeg hadde bare stilt teite spørsmål. Ingen av oss hadde berørt noe viktig. Jeg spurte så hva hun trodde dette året hadde gjort med henne. Samtalen stilnet. Pausen virket lang. Hun vred seg i stolen og sa, med noe som liknet et smil, at hun antakeligvis hadde omrokert noe på sine prioriteringer. Hun sa bare det. Siden har jeg tenkt at hun stoppet der av hensyn til oss andre. Alle har vi behov for en himmel over vår virkelighet, og vår himmel var bare så full av ting som for henne, på daværende tidspunkt, var fullstendig uten mening. Og hun har siden fortalt meg at vårt samfunns overfladiskhet var vanskelig for henne å hanskes med i tiden etter hjemkomst. Hun kalte oss aldri grunne. Hun forsto hvorfor vi var opptatt av det vi var opptatt av. Innerst inne var hun likevel litt skuffet over sine venner, men mest av alt skuffet over samfunnet hun er født inn i. Over vårt begjær for ting, for status og jakten på det såkalte gode liv. Den åpenbare hedonistiske flørten var blitt vanskelig for henne å takle.En annen gang befant jeg meg på toget fra København til Odense. Jeg kom over en artikkel i Danske Statsbaners magasin om fire unge dansker som innimellom forlater sitt hjemland for å jobbe blant de fattigste av de fattige. De fire svarte innsiktsfullt på journalistens spørsmål, og deres opplevelse av å jobbe ute var overraskende forskjellig. Bare på et punkt var svarene tilnærmet identiske: det var om opplevelsen av å komme hjem igjen. Det aller største kultursjokket. Alle fire uttrykte bortimot vemmelse for sitt eget samfunn. De hadde alle følt dyp skuffelse ved å bli konfrontert med hva vi i Vesten fremhever som viktig. Samtalene rundt dem, private som offentlige, virket absurde. En av dem fant det nødvendig å forlate sitt fødested for godt. Jeg husker også en dokumentarfilm jeg en gang så om en dame i sekstiårene. Etter mange år med depresjoner og meningsløshet, satt hun i sin enebolig i utkanten av Oslo og så på tv. Programmet hun så handlet om gatebarn i Manila på Filippinene. Hun gråt — på andres vegne for første gang på mange år. Siden solgte hun alt hun eide, flyttet til Manila og åpnet et barnehjem. Det jeg bet meg mest merke med ved hennes historie var hennes forhold til sine egne barnebarn. Uten å legge noe imellom fortalte hun at hun til dels hadde et svært problematisk forhold til dem. De forekom henne grådige, sutrete og utakknemlige. Hun følte seg ute av stand til å samtale med dem. Hennes vanskeligste dag i hennes nye tilværelse var julaften hjemme i Norge med sine nærmeste.Selvsagt er det mange sider ved disse menneskene. De er ikke nødvendigvis bedre enn oss andre. Ikke nødvendigvis klokere. Det fins så mange typer nød, og ikke alle må ha nøden nær for å forstå eller lide med de lidende. Noen ganger holder det å tenke, og ofte ligger det forløsning i den gode samtalen. «Virkeligheten henger i samtalens tynne tråd,» hevder professor Anders Johansen. «Samtalen kan føre oss nærmere hverandre, og nærhet har en verdi i seg selv,» sier filosofen Levinas. Men hva skjer med den gode samtalen i en tid med så mange forstyrrelser? Hva skjedde med samtalen rundt kafébordet i vårsolen? Hvorfor var det ingen av oss som spurte henne om det som var viktig for henne? Hvorfor var det ikke hennes sterke opplevelser samtalen dreide rundt? Hva gjorde kunsten, designen og det urbane tilsynelatende så mye viktigere? Hvorfor dette sterke behovet for å skjerme oss fra det vonde? Og bortsett fra DSB-magasinets journalist, var det noen som spurte de fire unge danskene om verden der ute? Hva fikk dem til å føle seg så fremmedgjorte i sitt eget samfunn? Og hva med bestemoren som var nær å føle avsky for sine egne barnebarn. Snakket hun med dem om sine opplevelser? Kunne de kanskje ha forstått?Det er så mye støy i all vår kommunikasjon, bokstavelig talt og i overført betydning. Samtalene vi fører offentlig og privat dreier seg alt for sjelden om livet i filosofisk forstand. Oftere og oftere dreier de seg om livsstil og levestandard. Når ble de store spørsmålene brakt til taushet, og hvorfor synes vi de har blitt patetiske? Verden har blitt mindre hevdes det fra mange hold. Alt er brakt nærmere oss. For nært, kanskje? Så nært at vi føler trang til å beskytte oss mot en altfor påtrengende virkelighet. For hvem kan, og forbli fornøyd, ta innover seg alt det urettferdige, det voldsomme og det utenkelige? Ingen av oss er sterke nok til å bære all verdens sorger på sine skuldre. Ingen av oss skal heller behøve å gjøre det. Men virkeligheten er der ute, og midt iblant oss, om vi vil det eller ikke. Man fjerner som kjent ikke årsakene ved å behandle symptomene. Og kanskje vil virkeligheten synes lettere å forstå, lettere å ta del i hvis den ikke tildekkes og overdøves av alt vi har skapt og alt vi vil eie.Sommeren er tid for refleksjon. I all sin enkelhet og storhet. Tid for og tid til den gode samtalen. Under et tre i hagen kanskje, eller på bryggekanten mens sola varmer brune kropper. Sommeren er nærhet, til hverandre, til livet og til samtalen. Og å samtale er å være nær - og nærhet har jo som sagt en verdi i seg selv.