VENNESLA: — Her var det yrende liv, fra mellomkrigstida til langt utpå 1970-tallet, opplyser Jan Nilsen (81), som sammen med Olav K. Eivindson (86) skuer utover det som i lang tid var arena for litt av hvert.
I dag er området ved innkjøringen til Heptekjerr preget av ulike næringsbygg. Ingenting, med unntak av et par navn, minner om fordums aktiviteter, så som fotball og skihopping og dans og ting som fulgte med. Det være seg både klining og slåssing, alt etter hvem som kapret hvem.
Navnene som minner Nilsen og Eivindson og sikkert mange andre om slike ting, er Måneglytt og Moonlight, sistnevnte en moderne variant etter at nye generasjoner venndøler fikk eget hus til å bedrive sine aktiviteter.
Heftig
Men det er nok stort sett andre gjøremål enn dem Nilsen og Eivindson syslet med i sin ungdom, eller i alle fall var vitne til.
— Fotballøkka trakk mange. Den gang var det langt til idrettsplassen på Moseidmoen. Ikke alle hadde sykkel, og knapt noen hadde moped. Og hoppbakken, som endret navn fra Søndagsbakken til Granlibakken, var av typen fryktelig bratt og med spretthopp, sier Jan Nilsen, som hadde 54 meter som pers, bare en halv meter bak den offisielle bakkerekorden.
For uoffisielt hoppet mange langt, angivelig noen og 70 meter, særlig etter at legendariske Birger Ruud var på besøk, ga faglige råd og fikk hoppet justert.
Måneskinn
Men det var gjøremålene etter mørkets frembrudd som assosierte med Måneglytt. Noen ganger var det til og med månelyst.
— Det var knapt en tilstelning som ikke endte med slåsskamp, husker Nilsen.
— På den tida var venndøler gode til den slags. Vi er en lun rase. Men nåde den som kom utenfra og pirket i oss, supplerer Eivindson.
Dessuten, får vi fortalt, hadde noen en bryggedunk oppe i heia. Den la nok ingen demper på virksomheter i månelys.
Som festplass sloknet Måneglytt på 1950-tallet. Som fotballøkke varte statusen i nesten 30 år til.