LÆRER NORSK: Brenda Asemtwa fra kenya (t.v.) og Veronica Jordanova fra Bulgaria representerer to av de åtte nasjonalitetene i den internasjonale klassen som har elleve elever til sammen. Foto: Mai Linn Opseth Tronstad
OPPDATERT PÅ UNGDOMMEN: Inspektør Anne Kristiansen har aldri selv gått på folkehøgskole, men føler nesten hun går på en ved å jobbe på Folkehøgskolen Sørlandet. Hun mener mangfoldet på skolen speiler samfunnet. Foto: Mai Linn Opseth Tronstad
BIL OG MOTOR: Ruben Salvesen fra Flekkefjord sveiser på sin egen bil. Jan André Eriksen fra Tønsberg og inspektør Anne Kristiansen følger med fra andre siden. Guttene tror vennskap de knytter her vil vare livet ut. Foto: Mai Linn Opseth Tronstad
100-ÅRING: Folkehøgskolen Sørlandet ligger like nedenfor Strøget på Birkeland. Den har plass til 124 elever, i tillegg til deltakere på mer kortvarige kurs. Foto: Mai Linn Opseth Tronstad

BIRKENES: Vi besøker skolen uten forvarsel en helt vanlig torsdag. Hvilket betyr at noen sitter og klimprer på gitar, andre mekker på bil og i et annet rom øver utenlandske elever seg i norsk grammatikk. Veronica Jordanova fra Bulgaria og Brenda Asemtwa er i sistnevnte gruppe.

— Jeg var i Norge for to år siden og likte naturen og menneskene her. Det var i Buskerud. Skolen på Birkeland valgte jeg siden en nær venn av familien bor i Arendal, forklarer Jordanova.

Klassevenninnen Asemtwa var au pair i Bergen i to år. Da kontrakten gikk ut, begynte hun på folkehøgskolen på Birkeland.

— Jeg liker å gå på tur i den fine naturen, det er god trening. Og snø, jeg liker snø! Det hadde jeg ikke sett før jeg flyttet til Norge. Ski er også gøy, men jeg er ikke så flink.

— Ski er veldig vanskelig, kommer det fra Jordanova, som er vant til å bo i varme omgivelser ved havet.

— Jeg surfer mye, men skiene går alle veier. Derfor foretrekker jeg snowboard., forklarer hun.

Kulturforskjeller

Da jentene begynte på internasjonal linje i fjor høst, var det ikke uten utfordringer.

— Det var litt sjokk å bli satt sammen med folk fra så mange land. Noen kunne ikke engelsk, det var veldig vanskelig, sier Jordanova.

I dag snakker de derimot om en stor familie, som også inkluderer de norske elevene.

— Den største forskjellen mellom Norge og Kenya er kulturen. Vi er nok mer utadvendte, og har et rikere kroppsspråk. I kirka hopper og danser vi, det gjør de ikke her, sier Asemtwa.

Venninnen fra Bulgaria er enig; nordmenn er sjenerte.

— De venter alltid på at vi skal si hei først. Vi må starte samtalen.

— Jeg har mye energi. Læreren sier jeg ikke får sitte i midten av klasserommet, fordi alle snakker til meg, fortsetter hun leende.

Målet for begge jentene er å ta Bergenstesten, som forbereder dem til å studere i Norge. Asemtwa mener hun passer til å jobbe med eldre, mens Asemtwa vil bli veterinær.

— Jeg elsker alle slags dyr. Hjemme har jeg hatt iguaner, edderkopper, papegøyer, katter, marsvin og mus. Jeg drømmer om en pytonslange, men jeg har hørt at det ikke er lov i Norge.

Individet i fokus

— Hva er den største forskjellen på skolen nå og for hundre år siden, rektor Gunnar Birkeland?

— I dag får ungdom tilbud og stimuli fra alle kanter. Det er et annet univers enn for 100 år siden, da samfunnet var preget av monotone plikter. I dag tenker man mer individuelt på hva man har lyst til, og vi må konkurrere med studier på steder som Cuba og Bahamas. Det som skiller oss fra andre folkehøgskoler, er fokus på aktivitet og globale utfordringer.

Inspektør Anne Kristiansen inspiserer årlig en stor utvikling hos elevene.

— De fleste er litt forsiktige i starten, men etter hvert blir de som en stor familie. Noen finner til og med sin livsledsager her.

Og naturlig nok; hvert eneste år er siste skoledag en fuktig dag med mange tårer. Men det er heldigvis lenge til.