Så fulgte år med syntetisk stemning og gruppeterapi, hvor den politiske diskusjonen på landsmøtene var preget av at utsiktene til regjeringsmakt syntes å ligge lysår inn i fremtiden. Men på landsmøtet denne helgen hadde Høyre igjen ferten av regjeringskvartalet. Og da Oddvar Nilsen sprang ut i full retorisk blomst og dro forslaget til stortingsvalgprogram for forsamlingen gjennom et forrykende multimedieshow, tok det av og landsmøtets begeistring la seg ikke da partilederen avsluttet landsmøtet, men følger delegatene tilbake til sine valgdistrikter. Det er en moralsk innsprøyting og oppstiver som vil kaste av seg i den kommende valgkampen — et mentalhygienisk kick som vil sette sitt preg på valgkampen.For det var på mange måter et «nytt» Høyre som viste seg fram på landsmøtet. Et mer selvsikkert og selvbevisst parti uten de eplekjekke og arrogante over- og undertoner som profilerte partiet på høyrebølgens tid. Men hjertesakene er stort sett de samme som partiet har filt og pusset på de siste ti-årene med skatt og skole som frontsaker. Slik sett er partiet gjenkjennelig. Så gjenkjennelig som et verdikonservativt parti skal være.Og på samme måte som en klokke som står stille viser korrekt tid to ganger i døgnet, vil også Høyres hjertesaker vise seg å stemme med tidsånden fra tid til annen. Og tidsånden skiftet en eller annen gang i år 2000. Da den nye høyrebølgen skylte inn over landet i fjor høst, var det Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen som tok bølgen. Høyre satt musestille og var knapt synlig som politisk størrelse. Etter et halvår med Frp-eksesser, er Høyres lavprofil plutselig blitt partiets styrke, som symbol på trausthet, forutsigbarhet og troverdighet. Og mens Carl I. Hagen fremstår som bestyrer av politikkens Sodoma og Gomorra, har Jan Petersen nærmest fått en image som leder av Institutt for kristen oppseding.Traustheten og forutsigbarheten preget da også store deler av den politiske debatten på landsmøtet. Den var mer egnet som indremedisin enn til å skape de store medieoppslagene. Og med all respekt for høyre-delegatenes retoriske evner - det var trubaduren Ole Paus som holdt landsmøtets mest spissformulerte politiske innlegg - under landsmøtemiddagen. Offiserssønnens forsvarspolitiske nålestikk utløste stående applaus da han på sin slentrende måte ressonerte seg fram til at når man nedlegger forsvaret sier man også indirekte at vi ikke har noe å forsvare.Applaus høstet også partiets retorikk-mitraljøse, Inge Lønning, etter sine verbale korstog mot utdanningsminister Trond Giske. Trond Giske er åpenbart blinket ut som målskive foran høstens valgkamp, og skal fylle samme rolle som Marx og Lenin i forhold til dagens velgere - som lettfattelig symbol på statlig tvang, dirigering og overgrep. Her kobler Høyre sin hjertesak - skolen - med en lett synlig og høyprofilert politisk motstander som allerede har gått på et ydmykende nederlag i Stortinget for den skolepolitikken han representerer. Et kjærkomment offer i den kommende valgkampen.Og med tanke på et regjeringssamarbeid med KrF opptrer teologiprofessor Inge Lønning i privatskolesaken som mer katolsk enn paven - les: Kjell Magne Bondevik - i sitt forsvar for Oase-skoler og desslike. Her fronter Høyre en av KrFs hjertesaker bedre enn Bondevik og Lilletun.Og regjeringsforhandlinger etter valget til høsten hang som et usynlig bakteppe bak landsmøteforhandlingene. Med unntak av angrepet på Trond Giske var hverken sentrumspartiene, Frp eller Ap tema de tre landsmøtedagene. Her ønsket man ikke å provosere mer enn hva partiprogrammet kommer til å gjøre med sine skatte- og avgiftslettelser. Og det kan være mer enn nok. For det er om dette slaget kommer til å stå dersom det blir regjeringsforhandlinger med KrF etter valget. Skatte- og avgiftslettelser, inkludert fjerning av toppskatten, med en prislapp på 40 milliarder kroner, har allerede provosert KrF.Søndag sendte Jan Petersen ut sin misjonsbefaling til sine disipler - om å gå ut å gjøre norske velgere til høyre-velgere. Og denne gangen skjer det på stigende gallup-kurs med et velkomponert og gjennomarbeidet partiprogram og to enkle og lettfattelige budskap: lavere skatter og en bedre skole. Det skjer på en misjonsmark som venter på en ny, politisk vekkelse. Mye tyder på at det er Høyres budskap man venter på.