Han jobbet 42 år i Fædrelandsvennen, 16 av dem som sjefredaktør, og det er med stor sorg vi her i avisen nå må innse at den kunnskapsrike pressemannen ikke lenger vil komme på besøk til våre redaksjonslokaler. Det er vemodig at han er borte, men vi som kjente Jens, eller hadde gleden av å jobbe sammen med han, blir også fylt med stolthet og varme når vi tenker på han. Hans unike omsorg og interesse for avisen vil leve videre, hans innspill og hans glødende politiske engasjement vil vi fortsatt la oss inspirere av.

Jens Vetland hadde mange egenskaper. Han var et avismenneske. Et genuint avismenneske med en politisk interesse langt over det normale. Han er en legende som lederskribent og var i stand til å mene noe om det meste. Antakelig om alt. De utallige lederartiklene han skrev var preget av grundighet, kunnskap og meninger, men alltid med respekt for de som hadde et annet syn. Likevel er det mildheten hans som fremstår som den mest fremtredende egenskapen. En mildhet, eller varme, som ikke gjorde han kjedelig eller uinteressant, men som han brukte med kløkt for å bli lyttet til. Han hadde vanskelig for å refse. Han brukte sjelden eller aldri slegge i sine kommentarer, det var mer floretten som var hans våpen. Like fullt var han markert og slagkraftig, og med ordene i sin makt ble han lyttet til.

I sin bok «I skrivende stund…», der han erindrer over sin pressekarriere, forteller han om at han i 1973, da Fædrelandsvennen gjennomførte en større omlegging, ble bedt av daværende redaktør Seland å skrive en artikkel om journalistikkens vesen. En artikkel som fikk tittelen «Men ordet lever!». En tittel som var beskrivende i skiftende journalistiske tider på 70— tallet og som er like aktuell i dagens mediebilde. En tittel som beskriver Vetlands engasjement for at journalistikken må hegnes om og dyrkes uansett ytre endringer. I boken skriver han: «For intet kan erstatte ordet, ordet sagt i glede eller vrede, ordet binder mennesker sammen. Hvis vi mangler ord, er vi maktesløse. Og avisen består av ord, for journalisten er ordets tjener. Med ord tjener journalisten sannheten, med ord øves kritikk og med ord skaper hun eller han perspektiver.»

Jens Vetland begynte som journalist i «Vest-Agder» i Farsund i 1948, kom via Lindesnes til Fædrelandsvennen i 1953. Her var han redaktør fra 1979 til 1995, sammen med Egil Remi Jensen.

Han jobbet i 15 år ved kontoret i Mandal og var svært opptatt av lokaljournalistikk. Lokaljournalistikken brakte ham også et svært vidt nettverk. «Jeg kjente omtrent alle i mitt distrikt», sa han en gang om årene han dekket vestfylket.

Som redaktør preget hans sosialliberale grunnholdning Fædrelandsvennens meningsprofil. Vetland satte alltid mennesket i sentrum. Også politisk var det i sentrum han hørte hjemme, hvor han mente de beste politiske løsningene fantes. Han hadde også en spesiell forkjærlighet for vårt naboland i sør. Knapt noen gang har Fædrelandsvennens lesere vært så oppdaterte på dansk politikk som da Jens var redaktør. Det ble sagt om Jens at han ikke trengte adgangskort for å komme inn på Christiansborg.

Men først og fremst er det hans unike innsikt i norsk politikk som han faglig vil bli husket for. En kunnskap han villig delte både med sine medarbeidere og leserne i lederartikler og kommentarartikler. De daglige redaksjonsmøtene i Fædrelandsvennens politiske avdeling artet seg ofte som politiske seminarer. Denne formen hadde han nok arvet fra sin forgjenger, Johs. Seland. Han har selv levende beskrevet morgenmøtene han hadde med Seland på 60-tallet som «små feststunder jeg aldri glemmer».

Han hadde en høy stjerne blant medarbeiderne. Han huskes som en varm og omsorgsfull leder med et oppriktig ønske om at alle skulle trives på jobb. Han var en leder som likte å snakke med sine medarbeidere, og derfor var det alltid hyggelig når han kom innom avisen også etter at han ble pensjonist, noe han gjorde ofte, gjerne med en av dagens aviser under armen, for å slå av en prat og høre hvordan det gikk. Alltid konstruktiv, alltid positiv. Slik vil vi huske ham.