En kald og vinterlig formiddag i Evje 15. april 1940. Utenfor hotel Dølen er det oppstilt rekker med tyske soldater. Når tre norske offiserer ankommer i bil hilses de med stram giv akt. Offiserene — major Backer, major Graff og kaptein Vogt - blir høflig mottatt av sjefen for det tyske Infanteriregiment 310, oberstløytnant Wachsmuth og hans nestkommanderende major Schöder. Så underskriver alle fem i tur og orden på kapitulasjonsdokumentet.

Den norske styrken i Setesdal overgir seg. Betingelsene er svært gunstige. De norske offiserene får beholde sine våpen og alle menige soldater skal sendes hjem. Dermed er den norske militære motstanden på Sørlandet offisielt avsluttet. Tyske kilder oppgir at 2737 soldater overgir seg.

For mange sørlendinger er felttoget i Setesdal et bittert minne, en ydmykelse av verste sort. Men det er også en grobunn for den kommende motstandskampen.

Fra Johannes Selands dagbok :

Rysstad 15. april

Jeg kan vel ha sovet en halv times tid da døren går opp. Fenrik Bø's stemme vekker oss. - Kompaniet skal stille med full feltutrustning klokka to. Dere har litt over en time å gjøre klar på. Vi skal nedover til Byglandsfjord i natt. - Javel fenrik, vi skal være klar.

Det var da godt jeg endelig skal få en sjangs til å gi en av disse tyske devlene ei kule!

De første sekundene går uten at jeg merker noen reaksjon. Vi er oss bevisst at nå er det avgjørende øyeblikk kommet. Ingen av gutta sier et ord, - jo den yngste av brødrene Hægebostad reiser seg med et kraftuttrykk: Det var da godt jeg endelig skal få en sjangs til å gi en av disse tyske devlene ei kule!

Alle mann strever i taushet med å gjøre pakningene sine klar. Jeg arbeider nesten automatisk. En merkelig følelsesløs lammelse brer seg i kroppen, en apatisk nervøsitet, en ubestemmelig smerte som likesom har sitt sentrum et sted utenfor legemet, - jeg har aldri kjent noe liknende.

Det kunne vel vare i fem minutter. Så kjenner jeg etter hvert hvordan jeg får kontroll over meg selv, hvordan herredømmet over tankene vender tilbake. En sigarett gjør underverker. Men nervøsiteten må ha virket på partiet under mellomgulvet hos enkelte, - jeg ser to-tre karer stikke ut i samme nødvendige ærend.

Det er en hvit stille natt. Markene og fjellsidene er dekket av snø, og gjennom luften faller nye snøfiller. Om noen timer - i grålysningen - skal vi altså i kamp.

Klokken blir to. Rolig, uten et overflødig ord finner hver mann sin plass i kompaniet. Alle som en stiller. Kapteinen tar orden. Han takker soldatene for den ro og gode disiplin de har vist. Videre sier han at avreisen til Byglandsfjord ikke vil foregå før litt senere på natten: vi må gå tilbake til skolehuset og holde oss i ro inntil nærmere ordre. Kompaniet må være klar til å stille igjen på et øyeblikks varsel.

Norsk avdeling som passerer Grendi etter kapitulasjonen 15. april 1940. Soldatene er på vei til Evjemoen for demobilisering. Foto: Jon Løyland. Fra Setesdalsmuseets samlinger

En halv time går. Vi småprater, røyker sigaretter. En time. To timer. Det begynner å lysne av dag. Hva skal dette bety? Tre timer. Enkelte soldater legger seg til å sove igjen. Fire timer. Hva er skjedd?

Jeg så et tysk bombefly bli skutt ned av det norske luftskyts. Det var et smukt skudd, et meget smukt skudd.

En høy soldat i 35 års alderen med markerte trekk, lange skjeggstubber og store hornbriller setter seg ved siden av meg.

— Mitt navn er Bassø. Lektor Bassø. Fra Drammen. Hva tror De om dette felttoget?

— For tidlig å uttale seg.

— Min personlige mening er at vi bør ta kamp. Det er i vår interesse som nasjon å vise at vi kan bite fra oss.

— Var De i Drammen da krigen brøt ut?

— Nei jeg var tilfeldigvis i Oslo. Jeg så et tysk bombefly bli skutt ned av det norske luftskyts. Det var et smukt skudd, et meget smukt skudd.

— Fælt så lange skjeggstubber De har!

— Ja, det er en pinlig situasjon. Min barberkniv og strykeren ligger i Drammen. Vil ikke barbere meg med annet enn kniv. Bruker ikke høvl. Akter ikke å barbere meg før jeg kommer tilbake til Drammen. Hvis jeg overhode kommer tilbake. Vet ikke. Ergelig at jeg skulle reiser til dette fillefelttoget i Setesdal. Hva tror De? Skulle heller reist til Elverumsfronten. Kanskje var jeg falt - men så slapp jeg iallfall å sitte her og ergre meg grønn!

Hva har foregått i Liljedahls hovedkvarter?

Ved syv-tiden om morgen får vi høre interessante nyheter. Det er sluttet 24 timers våpenstillstand mellom Agder regiment og tyskerne. Våpenstillstanden varer fra ca. klokken tre i natt til samme klokkeslett kommende natt.

Nyheten brer seg blant soldatene. Diskusjonen begynner. Her er tusen hvorfor som krever svar. Hvorfor ble tyskerne sloppet forbi Kvartein bro? Hvorfor ble de sloppet videre forbi Hægeland og Hornnes? Hvorfor til Evje? Veiene til Mandalen og Arendal er blokkert. Nå sitter vi fint i rottefellen! Hele dalen er full av evakuerte fra Kristiansand. Hvordan skal det skaffes mat til alle disse menneskene? Det blir fortalt at kompaniene som ligger nærmest tyskerne er temmelig utkjørt av våkenetter og spenning. Hvorfor blir de ikke skiftet ut med andre uthvilte kompanier? Hva har foregått i Liljedahls hovedkvarter?

Norsk avdeling ved Grendi i april 1940. Over 2.000 mann ta den lange veien til Evjemoen for demobilisering. Foto: Jon Løyland. Fra Setesdalsmuseets samlinger

Gutta vil slåss: hva som enn må skje — alt er bedre enn å kapitulere. Vi går på ny til kompanisjefen og melder at han kan regne med hele kompaniet som frivillige hvis det trengs folk til særlig vanskelige oppgaver.

Da vi går til ro om kvelden rår uvissheten hos alle... Vi er forberedt på at det kanskje vil bli alarm til natten, men... Stemningen er ikke lenger så aggressiv. Den stadige ventingen døgn etter døgn virker mattende og sløvende.

Rysstad 16. april

Om morgenen er luften så drivende tjukk av snøfnugg at vi neppe kan se ti-tyve meter foran oss. Radioen melder at de norske troppene på Østlandet slåss for fulle mugger. Der har de altså ingen våpenstillstand!

Denne formiddagen skjer det forresten noe som jeg sent kommer til å glemme. I går kveld hørte vi at der var en del nervøsitet blant gutta i 1. tropp. Nå sprer plutselig nervøsiteten seg som en farsott blant soldatene - fra 1. tropp smitter det over i vår tropp og derfra til 3. tropp og kompanistaben.

Gutta flokker seg sammen og hvisker. Så kommer en kar og henter våpen og effekter - og sier adjø. Hvor han skal hen? Han skal hjem: han har vært hos doktoren og fått lov å reise: han er ikke riktig frisk - forkjølt, vondt i hodet. De andre veksler megetsigende blikk. Han går spissrotgang mellom kameratene.

Grendi i aprildagene 1940. Avdelingen er på vei til Evjemoen. De menige får reise hjem, mens offiserene slippes fri senest 15. mai Foto: Jon Løyland. Fra Setesdalsmuseets samlinger

Men han blir fulgt av flere. Kapteinen har sagt at de som føler seg syke kan gå til legen og få tillatelse til å reise hjem. Snart blir det en liten folkevandring til doktoren. Det tynnes blant oss som er igjen. Vi får høre mange slags forklaringer fra dem som reiser:

— Jeg har hatt lungebetennelse, og nå føler jeg at jeg får et tilbakefall.

— Pokker skulle gå her og kaste tiden vekk, jeg har da andre ting bestille heime på garden.

— Det blir jo ingen kamp likevel, og nå er jeg lei av å vente. Dessuten har jeg nokså vondt for brystet.

Setesdølene er de verste - de stikker av gårde nesten alle uten unntakelse.

Men det mangler heller ikke på dem som har motet og nervene i orden. Noen av de prektigste karene i min tropp er anleggsarbeiderne fra Sørlandsbanen - førsteklasses karer og verdens beste kamerater.

Ved middagsoppstillingen meddeler kompanisjefen kort og godt at heretter blir det ikke tillatt en eneste soldat å reise hjem. De som var dårlige hadde nå hatt sin sjanse, og heretter nytter det ikke å komme til legen. De som er igjen i kompaniet skal bli her!

Osmund Faremo (1921-1999) fra Hylestad i Aust-Agder deltok i felttoget. Faremo var elev ved befalsskolen i Kristiansand da krigen brøt ut 9. april. Han ble med i Milorg tidlig i krigen. I 1943 ble Faremo arrestert og sendt til konsentrasjonsleir. Foto: Lars Hoen

Om kvelden får vi ordre om å marsjere opp til Rysstad. Her blir hele bataljonen samlet i en slags hestesko-formasjon rundt major Lørdal, som står på en firkantet kasse midt på sletten. Det er et sørgelig budskap majoren leser opp. Regimentledelsen har besluttet å kapitulere. Tyskernes ultimatum går ut på at hvis vi ikke overgir oss, vil all bebyggelse i dalen bli «vernichtet» — tilintetgjort.Vår stilling er trøstesløs - ikke har vi kanoner eller luftskyts, bensin eller mat for et felttog. Heistadmoen i Telemark er besatt. Vi skal levere våre våpen på Evje - i tyskernes hender. Etterpå vil soldatene bli dimittert og kan reise hjem, mens samtlige offiserer fra fenriks rang og oppover vil bli holdt som fanger foreløpig. Den som forsøker å stikke av eller å drive sabotasje. - Ham vil det gå meget ille! sier majoren. - Det er en tung beslutning vi har måttet ta, uttaler han videre, - og vårt ansvar er stort, men vi har tatt ansvaret på oss. - Nå forlanger vi at hver eneste offiser og soldat viser disiplin og ro. Ved vår beslutning har vi spart dalens folk for å få sine hus bombet og brent, og vi har spart både dere og befolkningen fra tilintetgjørelse. Jeg tenker dere tross alt er glade at det gikk som det gikk. Hvis her er noen som ikke er glade - vil de si fra?

Armer flyr i været, og som av en munn kommer et mangestemmig - Her! Det er en tydelig opinionsytring.

Lørdal famler etter ordene: - Ja, i grunnen er ikke jeg heller glad! Men vi har i allfall spart sivilbefolkningen her oppe, og det tenker jeg der alle er glad for...

  • Det er en skam. Vi burde heller levert en skikkelig kamp.

Ole Wehus (1909-1947) fra Kristiansand meldte seg frivillig på Gimlemoen om morgenen 9. april og deltok i første linje under hele felttoget. Få dager tidligere hadde Wehus kommet tilbake fra Finland der han deltok som frivillig i Vinterkrigen. Han begynte å arbeide for det norske statspolitiet i 1942 og ble dømt for drap og tortur. Wehus ble henrettet på Akershus festning i 1947. Foto: ??

Det blir en tung vandring tilbake til Helle. Humøret står lavt. Gutta sier ikke stort. Enkelte er på gråten av raseri. Men lektor Bassø bryter tausheten, og hva han sier er dette:— Det er en skam. Vi burde heller levert en skikkelig kamp. Når kong Haakon har oppfordret hver nordmann å slåss for sin frihet - vel, så gjør vi det! Og hvilken irriterende mange på logikk major Lørdal viste. Først spør han om vi er glad for at regimentsledelsen har valgt å kapitulere, og da vi svarer nei, så snur han rundt og sier at han heller ikke er glad! Hvilken mange på elementær logikk!

Vanskelig å sove i natt. Hjernen arbeider med et mylder av tanker - kapitulasjonen - skammen - forbitrelsen - Norge i tyske hender - avisarbeidet - soldatene som rømte - den kommende marsj til Evje.

Søvnen kommer ikke. Jeg ligger og stirrer på den lille lysflammen i parafinlampen, på kameratene som sover rundt meg. Minnes hvordan enkelte av dem sto med tårer i øynene da major Lørdal forkynte kapitulasjonen og hvordan forbitrelsen sto meislet i ansiktstrekkene deres. Mannfolk er de. Prektige venner. Gjennom vinduet sider det første grå lyset av dag...

Rysstad 17. april

Fornedrelsens gang venter oss. Kanossagangen til Evje. Vi starter tidlig på formiddagen. De fleste byguttene er uvant med å marsjere med geværet og tung pakning, og den drivende solvarmen får snart ryggsveiten til å dampe under trøya. Men vi klemmer i vei med forholdsvis godt galgenhumør. Beskjedenheten synker etter hvert som humøret vokser. Nordmannen begynner på ny å våkne i oss, - første symptom er at vi blir store i kjeften. Selvfølgelig går det verst ut over offiserene.

Tre mann ble lettere skadet da Evjemoen ble bombet av tyske fly 11. april. Foto: Leander Haslerud

Et lite intermesso: En soldat kommer dabbende nedover veien med ryggsekken på skjeve og geværet slengt likesælt over nakken. Et annet kompani holder nettopp rast der vi rusler forbi. Så tordner en stemme ut mellom furustammene — det er kompanisjefen:

— Hei, kom øyeblikkelig inn i skogen og pakk om igjen ryggsekken! Det er en skam for en norsk soldat å gå med slik stygg pakning!

Da stikker sinnet soldaten: - Holde kjeften din, kaptein! Hvis alle norske offiserer hadde vært kvalitativt like gode som denne pakningen min, da hadde vi jaget tyskerne ut av Kristiansand for lenge siden!

Vi skulle levert en kamp som ingen ville behøvd skamme seg over. Og så får vi ikke engang lov å forsøke oss!

På Bygland treffer jeg artillerikaptein Birkeland. Han er på gråten av harme. - Her hadde jeg funnet den ypperligste stilling av verden for batteriet mitt - kunne korke veien så perfekt at ikke en levende tysk kjeft skulle nå fram til Bygland - og førsteklasses gutter hadde jeg fått til å betjene kanonene. Vi skulle levert en kamp som ingen ville behøvd skamme seg over. Og så får vi ikke engang lov å forsøke oss! Hva hjelper det å ha gode offiserer når så mange av det høyere befal viser seg som kjerringer...

Her på Bygland ser vi de første tyskerne. Det er en halv tropp soldater utstyrt med hjelm, gevær og håndgranater. De er kommet fra Evje med lastebil for å hente krigsbytte - ammunisjon og mitraljøser og kanoner.

Den mest ydmykende halvtime i mitt liv kommer nå. Vi blir kommandert til å laste ammunisjonskassene på bilene - under oppsyn av tyske soldater med håndgranat klar. De står og ser på oss, veksler av og til et blikk eller en lavmælt bemerkning. Sinnet koker i oss, vi arbeider med ryggen til tyskerne, verdiger dem ikke et øyekast; jeg tror vi lærer å hate. Hadde vi enda fått lov å brenne av noen skudd så meget vi kunne si vi hadde vært i kamp, - da ville vi straks hatet mindre. Men dette er verre enn alt!

Her må vi gå og raske mil etter mil på en humpet landevei, svære sterke norske karer, men disse små halvvoksne berlinerjyplinger sitter på lastebilene og vinker muntert til oss. Du kunne fly i flint!

Evje 18. april

Vi marsjerer inn på Evjemoen. En grå, sur dag; det klisskalde regnet trekker inn i uniformen og gjør den dobbelt tung å bære; vinden kommer i hastige kast og får oss til å skjelve i kuldegysninger.

Oppstilling på lang rekke - marsj fremad - avlever gevær og patrontasker!

Ny oppstilling - avlevering øvrige militære effekter - hold din plass i rekken - vent til din tur kommer!

Johannes Seland ble demobilisert på Evjemoen. Leiren ble bombet av tyske fly 11. april. Foto: Leander Haslerud

Jeg står like bak lektor Bassø. Han har lovet at han ikke skal tale et eneste tysk ord under overgivelsen. To berliner-gutter tar i mot. Lektorens tur kommer.

— Parlez vous fancais?

Tyskerne glor dumt i været og rister forvirret på hodene - de skjønner som rimelig er ingen ting.

— Do you speak English?

Enda mere forvirring.

— Sprechen Sie wirklich nicht französisch?

— Nein, nein, nein!

Ny beklagende hoderysten.

Så er det ingen annen utvei - lektoren må snakke tysk. Men han vet å ta hevn. Da overleveringen er ferdig har han de to stakkarene i skole.

— Jeg beklager å måtte si at dere snakker dårlig tysk. Det er en simpel berlinerdialekt dere taler - en meget simpel dialekt. Vi snakker bedre og mere korrekt tysk her i Norge.

Tyskerne bukker ærbødig: Herr professoren må unnskylde, men vi har ingen akademisk utdannelse og har ikke lært høytysk.

Så er det min tur.

— Ryggsekken er min private eiendom, så den beholder jeg.

— Jawohl, mein Herr!

— Og denne bandolær-remmen vil jeg gjerne også ha, så den får dere la meg beholde.

Auf Wiedersehn, Kamerad!

— Jawohl, men Herr! Men i grunnen er det ikke tillatt, så jeg skal hjelpe Dem å gjemme den under uniformstrøyen så ingen av de tyske offiserene ser den! Jeg håper De ikke er sint på oss. Vi kan jo ikke for at vi er blitt kommandert hit opp. Vi vil jo ikke nordmennene noe vondt. Auf Wiedersehn, Kamerad!

Soldater fra Infanteriregiment 310 på Gjøvik stadion sommeren 1940. De mottar medaljer for sin innsats under operasjonene i Kristiansand og Setesdal. Foto: Edvard Noer Bjørges bildesamling

I syvtiden om kvelden får vi passersedlene. Toget er stuvende fullt da vi ruller mot Kristiansand. På Hægeland går Thor Hugo og jeg av for å kjøre videre med buss til Mandal. Natten er mørk og stille. Det siste jeg ser av kameratene i kupeen er lektor Bassø som sitter og sover med sin skjeggprydede hake hvilende tungt i høyre håndgrop.