«Barndommens rike var fylt av spenning og opplevelser. På Baneheias høye topp, rett over vår egen gate, lå brannvaktas utsiktstårn. Med våkent øye speidet han utover byen, den «gamle» brannmannen bak den lille ruten der oppe. Og når den røde lykten ble tent om kvelden eller det røde flagget gikk til topps om dagen, da visste vi at nå brenner det i byen. Og da var vi rappe på foten, skal jeg si. Det var et fascinerende syn å se hestene foran brannvognene i full galopp til brannstedet. Brannmenn med blanke knapper og hjelm satt i to rader oppe på vognen, klare til kamp mot «den røde hane» når den gol over byen vår. Fascinerende var det nok også for «ungane i gada» å følge med i kampen mot flammene som steg høyt til værs, og liksom på et lite blunk favnet sitt bytte. Storbrannen på Kongsgård Garveri så vi fra Baneheia. Otterdalsbrannen var et syn fra vår egen gate. Men så hendte det jo at flammene tok mer enn hus og innbo. Lumberbrannen glemmer ingen. Hvite og røde sykebiler i ulende skytteltrafikk mellom brannstedet og sykehuset, og mange enker og farløse da det hele var over.»Ruth Iveland (1913-2003)Fra boka «Kan Jesus lugge en fleinskalla mann?»)