KRISTIANSAND: — Du virker ikke å være særlig tynget av alderen?
— Hvor skulle jeg være det? Jeg er en livsnyter som akter å feire 50 år med glede og aldeles ikke med vemod. Noen sier glasset da er halvtomt, jeg sier at det er halvfullt. Jeg er utrolig fornøyd med livet, med jobben på praktfulle Kilden, de fantastiske menneskene her.
— Likevel sa du ja til bare to år til som teatersjef, ikke fire, og takker for deg ved juletider neste år. Hvorfor det?
— Det er en tid for alt. Jeg forelsket meg i Kilden allerede da jeg så tegningene og planene på nettet. Tenk så fullstendig unikt, en kulturfusjon mellom opera, symfoniorkester og teater i et så spennende hus. Her har jeg vært så heldig å ha mitt virke som gründer.
— Så hvorfor gi seg?
— Det har med kjærlighet å gjøre. Dessuten vil jeg utforske flere sider ved meg selv.
— Hvor er kjæresten?
— I Trondheim. Det er veldig langt fra Kristiansand til Trondheim.
— På teateret, som i livet, handler mye om å bære masker. Har du vansker med å slippe din?
— I jobbsammenheng er jeg veldig åpen. Mine private kort holdes nær brystet. Jeg er sjenert i forhold til pressen, selv om jeg i sin tid jobbet i Agderposten.
— Hva skal du gjøre når tiden i Kristiansand er over?
— Noe av det jeg gjorde før, regissere og undervise. Noe nytt også, forhåpentligvis. For eksempel har jeg ennå ikke regissert for film og fjernsyn.
— Fire priser forteller at du har prøvd deg på radiohørespill. Hva slags priser var det?
— Radioteatrets ærespris Blå Fugl, Prix Italia og Prix Nordica. Den siste husker jeg ikke hva er.
— Neppe alle har fått med seg at du har sunget i band. Var det morsomt?
— Kjempegøy. Vi kalte oss Chateau Neuf Spelemannslag og hadde ganske mange konserter.
— Hva ville du gjort om ikke kulturen hadde tatt deg?
— Muligens vært snekker. I mitt neste liv har jeg lyst til å dirigere et orkester og bygge et hus. Husprosjektet er nok minst urealistisk.