Møtet i Moskva
En kvinne med munnbind kommer løpende utenfor sykehuset i Moskva. Hun hopper opp på ektemannen, beina rundt livet hans. Skoene faller av. De slipper ikke hverandre. Forbipasserende snur seg og kikker. — Det er så deilig å se deg, hvisker hun.
De har ikke sett hverandre siden hun dro fra Kristiansand for å få MS-behandling i Russland, en stamcelletransplantasjon og cellegift.Jeg var der da Silja Gaupseth Rykhus pakket kofferten på Tømmerstø. Jeg var på isolatrommet i Russland, og jeg møtte legene. Jeg var også med da hun tok MR i Kristiansand noen måneder etterpå. Bildene viste ingen nye flekker, første tegn på at behandlingen var vellykket. Norske leger som advarte henne mot å dra, endret mening. Så ble det klart at Norge innfører stamcelletransplantasjon som ny standardbehandling for MS-pasienter. Reportasjen om Silja ble nominert til Sørlandets pressepris. Det er likevel ekteparets kjærlige møte utenfor sykehuset jeg alltid vil huske.
Les sakene:
- Hvorfor jeg må bli så dårlig at jeg sitter i rullestol før jeg får behandling i Norge?
|
Nå kommer Siljas MS-behandling til Norge
Anette Os
Siste dag med nummer 1
Sommeren 2001 debuterte Thor Hushovd i Tour de France. Samtidig debuterte jeg som journalist i et stort, internasjonalt arrangement. 13 år senere skulle Hushovds karriere avsluttes i et bakgårdsritt i Belgia. Samtidig visste jeg at jeg kun hadde måneder igjen i Fædrelandsvennens sportsavdeling. Hushovds karriere som sykkelproff og min som sportsjournalist har sammenfalt bemerkelsesverdig mye.
Derfor var det bare rett og rimelig at jeg selv tok turen til Flandern den tredje helga i september.Det ble spesielt. Hushovds siste proffløp. Min siste reportasjetur som sportsjournalist.
Gjennom fem Tour de France har jeg løpt etter Sørlandets største idrettsutøver gjennom tidene. Jaging og kaving i utallige målområder. I belgiske Haacht skulle jeg gjøre det en siste gang.
Løping i flokk, speiding, finne posisjon, mer løping, brøyting gjennom folkemengder. Akkurat som i gamle dager. Nå er det slutt.
Les saken:
Nå har jeg løpt etter Thor for aller siste gang
Arild Sandvik
— Alice Cooper kommer til Odderøya!
9. januar 2014 hadde jeg jobbet i cirka to måneder i kulturredaksjonen. Januar er tradisjonelt en måned uten de store kulturbegivenhetene. Gleden var derfor stor da pressemeldingen kom: Alice Cooper kommer til Odderøya! Aerosmith var annonsert til samme konsert året før.
Jeg skrev i en rasende fart, før jeg løp inn til frontsjefen som legger ut saker på fvn.no, og hoppet ivrig opp og ned: — Alice Cooper kommer til Odderøya!
Flere gode slipp kom den vinteren. Sommeren 2014 fikk jeg dekke både Hovefestivalen, Palmesus og Odderøya Live. Så fikk vi de triste nyhetene: Hove var lagt på is og Odderøya Live var konkurs.
Gleden var derfor like stor da det tikket inn nye pressemeldinger: Skral Festival gjenoppstår og KRS Concerts har booket Sting til Odderøya.
Jeg gleder meg til kultursommeren 2015. Les sakene:
Alice Cooper til Kristiansand
Vi dekker Odderøya-kvelden live
Rockelegendene leverte
Eva Myklebust
Overtidsdrama på Sør Arena
Vi skriver nest siste serierunde. Start mot Sandnes Ulf på Sparebanken Sør Arena. Jeg sitter og tenker på vinkling. Start ligger under 1-3, og Tom Nordlie ser ut til å holde liv i gjestenes mulighet til å holde seg i eliteserien, mens vertene er i ferd med å levere en av sesongens svakeste kamper. Klokka passerer 93 minutter.
Bang. Bismark Acosta er på plass, og reduserer til 2-3. Start-spillerne ser at de kanskje kan redde ett poeng. Sandnes Ulf tar avspark, men bare beiner ballen opp på Starts halvdel, slik at vertene overtar igjen. Det kommer en langpasning, ballen blir stusset videre, og havner i beina på Lars-Jørgen Salvesen. 18-åringen smeller til med venstrefoten, og får drømmetreff. Skuddet fyker over gjestenes islandske landslagskeeper, og jeg tror ikke hva jeg ser skjer. To mål på overtid. Sandnes Ulf rykker ned.I pressesonen etter kampen forteller en glisende Salvesen om målet sitt. Et par meter bortenfor, står en gråtkvalt Nordlie og prøver å sette ord på hva som skjedde.
Les saken:
To overtidsmål sendte Sandnes Ulf ned
Håvard Karlsen
Marerittet i Ecuador
Hun kom støttet av en fangevokter, Rita Grimestad fra Marnardal. Jeg satt sammen med hennes sønn Endre og hennes søster Berit i det store, kalde og triste besøksrommet i fengslet Liberty Deprivation Center i byen Latacunga i Ecuador.
Hun satte seg ned ved bordet, litt lettere til sinns etter at hun dagen før hadde fått den fryktelige dommen på ti års fengsel for narko-smugling. Men det skulle ingenting til for å få fram tårene. Ikke bare hos henne, men hos oss alle.Det ble et sterkt møte med et menneske som hadde blitt rundlurt til å levere fra seg flere hundre tusen kroner og til å smugle narko. Ja, etter timen sammen med henne satt jeg fullstendig overbevist om at foran meg satt et helt uskyldig menneske som hadde mistet alt.
Alt, bortsett fra selve livet.
Les saken:
- Jeg fattet aldri mistanke
Jarle Martinsen
De blå dagene
Alle var berørt. Alle var beveget. Det var lett å merke at noe var mistet i byen. Luften gikk litt ut av oss. Vi ble minnet om hva stor kunst kan bety.
I rekken av alt som skjedde disse kalde dagene, da vi skulle fordøye nyheten om Kjell Nupens brutale bortgang, står også denne lille historien igjen: Fvn-fotograf Reidar Kollstad går ned i Nupen-parken kvelden etter at kunstneren har gått bort.Til ære for Kjell Nupen slås nemlig vannet på i fontenen hans. Og der, i den blå skumringstimen, fanger Kollstad bildet. Nupens fontene i Nupen-parken i hjembyen. Til og med månen har funnet veien fram og står høyt på den ravnsvarte nattehimmelen.
Bildet av kunsten, bildet av kunsten i denne mars-natten, blir lagt ut på nettet og i sosiale medier. Det blir straks delt. Så blir det delt igjen. Så blir det delt og delt og delt.
Karen Blågestad
Bystyrerepresentant i Israels forsvar
Dette skulle være en reportasje om vanlige mennesker fra Sørlandet som reiser for å tjenestegjøre som frivillige i den israelske hæren. Gjennom organisasjonen Sar-El bor og tjenestegjør de i helt ordinære militære leire i Israel. De arbeider med vedlikehold av militært utstyr og pakking av sanitetsmateriell.
Kollega Tarjei Leer-Salvesen og jeg hadde avtale med flere frivillige sørlendinger. Vi skulle følge dem i deres tjeneste for Israel.Første møte skulle være på Ben Gurion flyplass. Ville planene våre holde? Misforståelser kan alltid oppstå eller vi kan møte på praktiske hindringer. Denne morgenen på flyplassen i Tel-Aviv var imidlertid alt som det skulle. Sørlendingene dukket opp som avtalt.
Da oppdaget vi at bystyrerepresentant Grethe Kvelland Skaara var med i reisefølget (i bakgrunnen på bildet). Dette ante vi ikke noe om. Og da skjønte vi at den planlagte reportasjen måtte ta en ny vending...
Les saken:
Her er KrFs gruppeleder i israelsk uniform
Kjartan Bjelland
Stemmen som forsvant
Lørdag 9. august fikk jeg en telefon fra sjefen. Alex Scherpf var død.Nyttårsaften 2011 skrev jeg saken der Scherpf fortalte åpent om hjernesvulsten. Han beskrev det som en atombombe i hodet.
I 2012 gjorde kreftbehandlingen ham svakere. Mye svakere. Sørlandets kjente kulturstemme svarte ikke lenger i fulle setninger.Før jul i fjor møtte jeg Scherpf og kona. Han svarte med enkeltord, hun fylte ut setningene. I saken, som ble publisert på julaften, så de lyst på fremtiden. Det var vanskelig å tro dem.
I sommer døde han etter lang tids sykeleie. Reidunn Gøthesen Scherpf fortalte i høst om hvordan hun som pårørende opplevde årene med kreftsykdommen. Og da sa hun det.
— Det var skrøn. Det var ikke sant. Jeg visste at det var håpløst.
Men hun ville gi Alex håp. Helt til det siste.
Jeg klandrer henne ikke. Selvfølgelig ikke.
Les saken:
- Vi var begge syke - bare han fikk hjelp
Kjetil Samuelsen
To jenter fra Vennesla
Hadde det ikke vært for en sykepleier og en apotektekniker fra Vennesla, ville ikke 202 foreldreløse barn i Bukabu, nord i Den demokratiske republikken Kongo, hatt skole å gå til.Jeg møtte Maria Reinhardtsen (27) og Kristina Hernes (23) i mars.
Da hadde den yngste overtatt som styreleder for barneskolen, et verv de gjentatte ganger bytter på.I utgangspunktet var de åtte i en bibelgruppe i menigheten Betel i Vennesla. Blant dem var også ei jente fra det sentralafrikanske landet. Faren hennes drev denne skolen, men døde brått.
Der og da besluttet ungdommene å ta over.
Tre år senere er bare Maria og Kristina tilbake i den knøttlille bistandsorganisasjonen, som betaler 23 kroner i skolepenger hver måned for 202 barn midt i Afrika.
De ser at det nytter.
Les saken:
Betaler skole for 202 barn
Lars Hollerud
Smittende entusiasme
En gutt fra Justvik og ei jente fra Timenes ble kjærester og deretter hjerneforskere i eliteklassen, sammen med Moser-ekteparet i Trondheim.
I et forferdelig regnvær i oktober dro fotograf Torstein Øen og jeg for å møte Hanne og Tor Stensola (33) på Timenes.Etter 25 år i yrket skal det en del til før jeg blir imponert. Jeg går som regel til bryllup og begravelse med samme dress og samme humør. Denne høsten har mismotet fått feste. Fædrelandsvennen kutter, kolleger slutter, fremtiden ser ikke ut.
Møtet med Stensola-paret snur meg. Det er som å stå under en foss av entusiasme. De er unge, de elsker faget sitt og de legger sjelen i det.
Akkurat som jeg har pleid å gjøre. Der og da finner jeg gløden igjen, den som gjør at jeg hver dag gleder meg over verdens beste jobb. Derfor: Takk Hanne og Tor Stensola for at jeg fikk treffe dere.
Les saken:
Nobelpris-ekteparets hjelpere fra Kristiansand
Odd-Inge Rønning Uleberg
Utblåsningen i Trondheim
Jeg hadde lenge sett det på ham. Etter en god sesongstart var Zlatko Tripic misfornøyd med begrenset spilletid i Start. Mons Ivar Mjelde hadde begynt å vrake vingen til bortekampene.
Fra pressetribunen denne varme sensommerkvelden var det umulig ikke å legge merke til en svært misfornøyd Tripic. Det var nesten så lyngdølen ristet på hodet mens hans varmet opp. Han kom inn da det var åtte minutter igjen. Etterpå smalt det.— Jeg synes det er helt latterlig at jeg kun får noen få minutter mot slutten i en så viktig kamp. Jeg har vist mer enn nok til å være en viktig spiller. Jeg begynner å bli lei. Skal jeg kun spille annenhver helg, kunne jeg like godt blitt i Molde, sa Tripic til Fædrelandsvennen og gikk. Etter utblåsningen i Trondheim startet 22-åringen samtlige kamper for Start.
Les saken:
- Jeg kunne like godt blitt i Molde
Pål W. Jørgensen
Lemurer, stripping og Lillesands ordfører
— Har du fått sett noe på Årets Sørlandsbedrift? spurte sjefen da han var tilbake fra fire ukers ferie i slutten av august. Jeg måtte jo innrømme som sant var, at e-posten fra midten av juli både var registrert og lest, men at jeg innimellom alle andre saker ikke hadde fått gjort så mye mer med det jeg anså som et pliktløp.
Da jeg omsider kom i gang med forberedelsene til kåringen av landsdelens beste bedrift, visste jeg lite om det engasjementet såkalt «trauste næringslivsfolk» skulle vise.For hvem ville trodd at sportstøyprodusenter fra Lillesand skulle kaste klærne i sin jakt etter stemmer? Eller at lemurer fra Dyreparken skulle slåss med ordføreren i Lillesand om oppmerksomhet?
At et selskap verdensledende på nitrogengeneratorer til slutt gikk av med seieren, var derfor ingen overraskelse etter to måneder og over 70 artikler med Sørlandets kjente og ukjente suksessbedrifter.
Les saken om vinnerne:
Air Products jublet for seier
Mer fra Årets Sørlandsbedrift: fvn.no/bedrift
Richard Nodeland
Halve jorda rundt for et skilt
I vår fant jeg et kurs som het «Følg norsk næringsliv til Brasil». Med bakgrunn i National Oilwell Varcos mange store kontrakter til Brasil meldte jeg meg på, og jeg sørget for avtaler om besøk og intervjuer på et av NOVs anlegg i landet.
Etter flere dager på kursbenken i Brasil, skulle jeg gjøre siste avtale tre dager før vi skulle møtes. Da kansellerte selskapet. Jeg fikk beklagelse, men ikke begrunnelse.For å redde stumpene av en sak dro jeg på en forunderlig reise fra Rio de Janeiro til oljebyen Macaé. Min innleide sjåfør ble tolk og stifinner, men han forsto slett ikke så mye engelsk som han latet som. Når han spurte lokalkjente etter veien ble National Oilwell Varco til omtrent «Varskos».
Vi fant likevel flere nåværende og tidligere NOV-lokasjoner før vi kom frem til det vi trodde vi lette etter. Det viste seg å være to skilt på et gedigent industriområde og en håndfull arbeidere i ferd med å reise en fabrikk for boreutstyr konstruert i Norge.
Les saken:
Bygger milliardfabrikker i Brasil
Roald Ankersen
Med Skeie på rigginspeksjon
Den lå der ved en skotsk kai og var mye større enn du tror at en oppjekkbar borerigg skal være. Men flunkende nye Prospector 5, tilhørende Prospector Offshore Drilling, er et formidabelt stykke ingeniørkunst, beregnet på værharde Nordsjøen.
Så var da også ingeniør/storaksjonær Bjarne Skeie engasjert da jeg ble med ham og Prospector-sjef Bill Rose om bord — via en kurv som ble heist høyt opp fra kaia.Det ble omvisning og ønsker om hell, lykke og god inntjening. Men mindre en to måneder senere solgte Øystein Stray Spetalen sine aksjer til et Houston-selskap og Skeie slo motstrebende følge. Prisen reflekterte ikke verdiene, mente han.
Noen dager etter det igjen raste oljeprisen. Så kanskje er det riktig at det er en mening med alt.
Les saken:
Skeie på luftig visitas
Rune Øidne Reinertsen
Uthenging av fastlege
Fastlegen hadde brutt helsepersonelloven flere ganger og vært utsatt for kritikk fra mange hold i flere år. Statens helsetilsyn vurderer å frata henne autorisasjonen; å nekte henne å jobbe som lege.
I utgangspunktet er navnet på den som kan miste autorisasjonen offentlig. Det er fastsatt i lov. Blant annet fordi jobben som lege innebærer et ansvar for menneskers liv og helse. Et ansvar legen får gjennom autorisasjonen.Skulle Fædrelandsvennen oppgi navnet hennes? Hvilke konsekvenser ville det få for henne og familien? Hvilke konsekvenser kunne det får for de over 1000 pasientene hennes hvis vi ikke gjorde det? De har krav på å få vite, slik at de kunne vurdere å bytte lege.
For å skåne familie og pårørende mest mulig, men samtidig ivareta det journalistiske oppdraget med å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, valgte vi å skrive «en kvinnelig fastlege ved Trekanten legesenter».
Les saken:
Fastlege mister jobben og kanskje autorisasjonen
Steinar Vindsland
En fars mareritt
Jeg gikk på gymnaset i Flekkefjord sammen med Jostein Sandsmark for over 30 år siden. En stillferdig, hyggelig, kristen, blid fyr.
I høst møtte jeg ham igjen i Bjørkelangen på Østlandet. Han hadde skrevet bok om livet etter at han mistet datteren Sara i en trafikkulykke i januar.Det er ikke lett å være far selv og intervjue en far som har mistet det kjæreste han har. Vi hadde mange timer sammen, og det ga meg mange prøvelser. Særlig da han viste oss datterens grav. Han sparket i bakken, jeg så den fysiske reaksjonen hans og kunne bare mikroskopisk ane hva den kroppen hadde vært gjennom de siste åtte månedene.
Tårene sto i øynene mine. Vi måtte dele en bamseklem. I boka som ironisk nok er en hyllest til livet, skriver han også om en vanskelig oppvekst i Flekkefjord. Tenk så lite en vet.
Les saken:
- Å gå til graven hennes er det verste
Svein Versland
Sørlandets taushet
En vakker dag i mai avholdt Høyre sitt første landsmøte etter at partiet kom i regjering, og flere timer var avsatt til vår tids største uløste problem: Klodens klima.
Rent konkret skulle partiet utmeisle ny, grønn bypolitkk, og blå politikere fra øst, vest og nord fortalte med høye stemmer og stor begeistring hva de hadde gjort — og hva de vil gjøre. De skrøt av sin avfallshåndtering og el-bil-satsing, ivret for miljøavgifter og heiet fram høyhus og kollektivsatsinger.Bare fra Sørlandet var det taust. Helt taust. Ikke en sjel gjorde forsamlingen oppmerksom på landsdelens vilje, kompetanse og eksistens. Dette er ikke minneverdig fordi det er unntaket. Men fordi det er regelen.
I nasjonale sammenhenger makter Kristiansand spesielt og Sørlandet generelt sjelden å åpne munnen, og det må stadig presenteres som en nyhet at kaptein Sabeltann ikke er enerådende i landsdelen. Nå har vi fått en klimaminister fra Lillesand. Det er ikke nok.
Les saken:
Kristiansand musestille i klimadebatten
Tone Sandberg
Da Martin (15) kom til byen
Gutten har akkurat fylt 16 år. Likevel er han uten tvil årets mest omtalte fotballspiller i Norge.
Den 15. august kom den da 15 år gamle Martin Ødegaard til Sparebanken Sør arena. Strømsgodset skulle møte Start. Martin skulle møte sørlendingene.Vi var mange som gikk på kamp den dagen med håp om å få se Martin trylle. Jeg var på jobb som fotograf og fulgte unggutten gjennom teleobjektivet.
Og det jeg så var bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. Han leverte en glitrende kamp. Drammenserne vant 3-2 og stortalentet Martin hadde den målgivende pasningen til alle målene.
Etterpå snakket jeg med mange som stort sett bare hadde fulgt med på Ødegaard. Måten han beveger og orienterer seg på er imponerende. Teknikken er blendende. I tillegg ser det ut som han er en fornuftig gutt. Spørsmålene vi stiller er mange. Hvor god er Martin om 10 år? Kan han bli en ny Messi? Hvor spiller han fotball? Jeg vil anbefale deg Manchester United, Martin!
Les saken:
Ødegaard (15) med tre målgivende
Torstein Øen
Sistemann på Kristiansand stasjon
Plutselig er det jul igjen, nå som den forrige just var pakket ned i kjelleren.Tida går fort, også i NSB. Digitaliseringen har truffet det statseide selskapet med lyntogets hastighet, uten forsinkelse.
På slutten av 90-tallet, ikke så lenge siden det, da betjente 12 ansattefire billettluker og besvarte telefoner på skift uka gjennom på Kristiansand stasjon.De ansatte dampet så intenst at man skulle tro Setesdalsbanen passerte tvers gjennom venterommet.
Men folk har sluttet å røyke innendørs, og de har sluttet å kjøpe billett over disk.
— Kundene synes nok det har vært greit å ha et menneske å prate med, og det synes jeg og, fortalteHelge Ruthjersen (63),den siste togbillettselgeren i Kristiansand.
Etter 119 år la NSB ned billettsalget på stasjonen fra 1. oktober 2014. Les også:
Han er NSBs siste billettselger i Kristiansand, men fra tirsdag er det slutt
Innvier byens «nye» togstasjon
Vegard Damsgaard
Hva i all verden heter han?
Åtte flotte folk har fortalt om tro, tvil og ikke-tro i nett-tv-serien «Fem på tolv» denne høsten. Christoforus Schuff, prest i Den ortodokse kirke, var en av dem. Han fortalte meg om en barnetro som plaget og plager ham. Han svarte på hvorfor han valgte en såpass uvanlig kirke.
Det var akkurat da han fortalte hva det gjør med troen hans å være alvorlig kreftsyk — det var akkurat da jeg oppdaget at jeg ikke husket navnet hans. Var ikke i stand til å komme på det. Var det Kristoffer? Var det Alexander? Og etternavnet? Helt borte. Jeg hadde ikke en eneste huskelapp. Var det Nicklass Wulff?Så sluttet han å snakke. Det var opplagt min tur til å si noe. Stille et nytt spørsmål. Men jeg hadde jo ikke hørt etter. Hva hadde han sagt? Mens han snakket om kreft, hadde jeg forsøkt å huske om han het Gregor eller Johannes.
Se intervjuet:
Bjørn Markussen