— Jeg var så redd, jeg ba om at de måtte slippe meg ut. Men de ville ikke, forteller Else Ragnhild Berntsen.
Hun skrek, banket på døra, slo i veggene og hadde fullstendig panikk. Men fordi hun hadde truet med å kjøre på personalet med rullatoren, bannet og skreket og uroet de andre beboerne, ble hun sperret inne på et rom.
Søsteren til Else Ragnhild Berntsen
Psykiatrisk
Siden hun var liten, har hun aldri kunnet bo alene, hun blir så redd av å være alene. Hun fikk tidlig diagnosen manisk depressiv, som nå heter bipolar, og senere diagnosen personlighetsforstyrrelse. Else har vært psykiatrisk pasient i store deler av sitt 76 år lange liv, og humøret kan svinge veldig.
Vi er på Vågsbygdtunet bo- og omsorgssenter. Hun har sørget for kaffe og kaffekopper, hun har pyntet seg og gledet seg til vi kommer. I lenestolen sitter hun på et tykt pelspledd, foran henne står serveringsbordet med kaffe og kopper, og ved siden av står rullatoren.
Opprørt
Det er søsteren som har tatt kontakt med Fædrelandsvennen. Hun ønsker ikke å stå fram med navn og bilde, men er opprørt over hvordan Else er blitt behandlet, og har brukt masse tid på å avdekke lovbruddene.
Jeg vil at folk skal vite at dette har skjedd på et sykehjem i Kristiansand. Og advare om at det kan ha skjedd med flere.
— Jeg vil at historien skal komme fram, at folk skal vite at dette har skjedd på et sykehjem i Kristiansand. Og advare om at det kan ha skjedd med flere, sier søsteren.
— Du er min eneste venn i livet, uten deg hadde jeg ikke levd i dag, sier Else.
På grunn av sykdommen svinger humøret kraftig, fra det helt oppstemte til det fullstendig deprimerte. Derfor kan Else være svært krevende i vonde perioder. Det fremgår både av journalnotater og søsterens beskrivelser av henne.
Else innrømmer at hun kan være hissig.
— Jeg blir sint når personalet behandler meg dårlig, sier hun.
Det var legen ved Vågsbygdtunet som gjorde vedtak om å bruke tvang. I vedtaket står det at hun blir fjernet fra fellesrom på sykehjemmet når hun «utagerer verbalt eller fysisk, og ført inn på sitt eget rom. Dersom pasienten vedvarende utagerer verbalt/fysisk på eget værelse, samt sjenerer resten av beboerne, blir vedkommende henvist til akuttrom uten egne eiendeler».
Ulovlig
Det var et vedtak som viste seg å være ulovlig, og som seinere ble opphevet av Fylkesmannen i Vest-Agder.
Men ikke før det var gått mange måneder.
Når det fattes et vedtak om å bruke tvang, skal pårørende varsles umiddelbart. Søsteren til Else oppdaget tvangsvedtaket nesten et halvt år etterpå, da hun leste noen papirer som lå på søsterens rom. Hun kunne ikke fatte at det skulle være verken nødvendig eller lov å sperre søsteren inne. Som pårørende hadde hun klagerett innen tre uker etter at vedtaket var fattet. Klagen ble akseptert selv om fristen var overskredet.
Dårligere
— Jeg hadde merket at hun var blitt dårligere og dårligere psykisk de siste månedene. Hun klaget på personalet, påsto at de gjorde henne vondt og at de sperret henne inne. Noen ganger kan hun overdrive, så jeg hadde ikke trodd helt på henne, sier søsteren.
Hun leste seg opp på temaet, og oppdaget at Vågsbygdtunet ikke bare hadde latt være å informere henne, som nærmeste pårørende.
Fylkesmannen var heller ikke varslet, slik loven krever. Fylkesmannen skal godkjenne et tvangsvedtak og påse at det ikke brukes tvang unødig, bare når det er helt nødvendig for å gi helsehjelp som pasienter nekter å ta imot. For eksempel hvis pasienten ikke vil ta medisiner, eller nekter å vaske seg.
— Jeg var sikker på at Fylkesmannen ville oppheve vedtaket. For slik jeg så det, og som det framgår av journalnotatene, ble Else straffet med innesperring. De straffet henne fordi hun var oppfarende, og truet med å kjøre på personalet med rullestolen, forteller søsteren.
Men det tok tid før vedtaket ble opphevet. Fylkesmannen godkjente det - til søsterens store overraskelse. I tillegg ble vedtaket godkjent en gang til, tre måneder senere, da saken ble behandlet på nytt.
— Jeg kunne ikke gi meg på det. Else fikk enda større psykiske problemer av den stadige innesperringen, og jeg kunne ikke skjønne annet enn at vedtaket måtte være ulovlig, sier søsteren.
Derfor tok hun kontakt med pasient- og brukerombud Gunhild Solberg i Vest-Agder, og fikk henne til å klage.
Kjørte rullatoren
Fædrelandsvennen har sett kopier av journalnotatene. Her står det blant annet: «Pasienten kjørte rullatoren mot (pleieren) og truet igjen med å drepe flere av personalet. Personalet valgte da å skjerme pasienten på akuttrommet (jfr. tvangsvedtak),» og «hun banner, skriker, kaller personalet stygge ting, prøver å klore, bite og slå, kjører rullatoren mot sykepleier.«
På Elses rom står rullatoren klar, og vi spør om hun kan ta en tur for oss. Hun reiser seg varsomt opp, tar tak i håndtakene og går framover. Eller snarere er det riktig å si at hun tasser framover, litt haltende.
I journalen står det også at Else hallusinerer fordi hun har fått for mange medisiner, og at hun måtte innlegges på psykiatrisk for å avvennes. Og at hun har slitasjeskader i knær, hofte, armer og rygg.
De burde skaffe Else psykolog, slik at hun kunne få bearbeidet alle opplevelsene med innesperringen.
Forferdelig
— Det var helt forferdelig hvordan de behandlet min søster. De straffet henne for hennes psykiske problemer ved å bruke ulovlig tvang, mener søsteren.
Pasientombud Gunhild Solberg skriver til Fylkesmannen:
«Det er vanskelig å forestille seg at pasienten utøver selvskading, og vold mot personalet ut over å true med å sette seg ut i snøen, og fryse i hjel, eller legge seg i senga og true med å slutte å spise, og at hun kan true med å kaste vannflaske mot personalet eller true med å kjøre på personalet med rullator. Vi vil hevde at dette ikke er vesentlig helseskade i lovens forstand, og loven åpner ikke for å bruke tvang av hensyn til personalet."
Else (76)
Da går Fylkesmannen gjennom saken på nytt , og etter fire måneder oppheves vedtaket. «Flere av lovens betingelser har ikke vært oppfylt for å gjennomføre tvangsvedtak», skriver Fylkesmannen 22. mai 2013. Det blir pekt på at det ikke er anledning til å bruke tvang verken for å beskytte personalet eller de andre beboerne. Dessuten understreker Fylkesmannen: «Det er et absolutt vilkår at unnlatelse av å gi nødvendig helsehjelp vil kunne føre til alvorlig helseskade».
Lettet
— Jeg ble lettet da vedtaket ble opphevet, men det tragiske er jo at Vågsbygtunet hadde brukt ulovlig tvang i nesten ett år allerede, sier søsteren.
Hun ba Fylkesmannen om å granske Vågsbygdtunet gjennom et tilsyn. Det ble avvist.
I fortvilelse tok hun kontakt med Jurk, Juridisk rådgiving for kvinner. I brevet til kommunen skriver de at det er blitt «brukt tvang over en lav sko».
Til slutt ble det gjennomført et tilsyn, i desember 2014. Der ble det påpekt at tidligere avtaler om hvordan ting skulle gjøres, ikke alltid ble fulgt opp. Det førte til at det ble laget en svært detaljert plan for å gjøre ting bedre.
— De burde skaffe Else psykolog, slik at hun kunne få bearbeidet alle opplevelsene med innesperringen, sier søsteren.
— Jeg har traumer, jeg får mareritt og klarer ikke å slutte å kjenne på den angsten jeg opplevde da jeg ble sperret inne, sier Else.
"Uheldig"
Kommuneoverlege Dagfinn Haarr ble involvert i saken etter at tvangsvedtaket ble opphevet. Han skriver i mars 2014 om planen som ble laget: «Dessverre ble det nødvendig å detaljere så mye på grunn av alt som har skjedd tidligere av uheldige tiltak og uheldig saksbehandling.«
Som ledd i planen ble det gjennomført opplæring av personalet, både om reglene for tvangsbruk og forslag til alternative måter å roe ned situasjonen på når Else ble oppfarende.
Søsteren klaget også Fylkesmannens behandling av saken inn for Statens helsetilsyn, som ikke kunne behandle saken, siden tvangsvedtaket var opphevet.
Pasient- og brukerombud Gunhild Solberg skrev i årsmeldingen for 2014 at hun får henvendelser fra pårørende som ikke tør å klage på kommunen, blant annet fordi de frykter at det skal gå ut over deres kjære.
- Det er ikke noen tvil om at mange vegrer seg for å klage. Det er for få som klager, og denne saken er et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å nå gjennom med klagen, mener hun.
Verken avdelingsleder Reidun Strømme ved Vågsbygdtunet bo- og omsorgssenter eller tjenesteleder Kirsten Hakli ønsker å kommentere saken. De henviser til kommuneoverlege Dagfinn Haarr.
Fylkeslegen i Vest-Agder: - Slikt skal ikke skje
- Tvangsvedtak er det alvorligste inngrepet vi har, sier fylkeslege Geir Stangeland i Vest-Agder.
Jeg har traumer, jeg får mareritt og klarer ikke å slutte å kjenne på den angsten jeg opplevde da jeg ble sperret inne.
Det er for få som klager, og denne saken er et godt eksempel på hvor vanskelig det kan være å nå gjennom med klagen.
Sammen med sin rådgiver Fredrik Dahl innrømmer han at det ble begått feil mot Else Ragnhild Berntsen da Fylkesmannen to ganger godkjente vedtak om bruk av tvang uten at det var lovhjemmel for det.
— Slikt skal ikke skje, og det har heller aldri skjedd før at Fylkesmannen i Vest-Agder har opphevet sitt eget vedtak, sier Stangeland.
Langvarig og kompleks sak
Dahl peker på at dette er en langvarig og kompleks sak, og at i en del tilfeller er spørsmål om bruk av tvang skjønnsmessig. Loven definerer tvang som «helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelp».
— I ni av ti saker om tvangsbruk i kommunene dreier det seg om demente, sier Dahl.
Til nå i år har Fylkesmannen godkjent 140 tvangsvedtak, og i løpet av ett år blir 10-12 vedtak sendt tilbake til kommunene uten godkjenning med anvisning om hva som bør gjøres.
— Tvangsvedtak skal være siste utvei etter at alle andre alternativer er forsøkt, sier Stangeland.
Kvier seg for å kritisere
Han tror ikke alle tvangsvedtak blir sendt til Fylkesmannen.
— Er folk redde for å klage på helsetjenestene i kommunene?
— Jeg tror pasientombudet har et poeng når hun mener det. Man kvier seg for å kritisere for at ikke det skal gå ut over ens foreldre på sykehjemmet. Men det er veldig viktig at kritikkverdige forhold blir avdekket, enten ved å klage til omsorgsinstitusjonen, til kommunen eller til Fylkesmannen, sier Stangeland.
Begge peker på at det er sjelden det blir brukt så mange ressurser på å løse problemer som i Berntsens tilfelle, og de mener saken nå er på riktig spor.
— Hun er blitt veldig godt ivaretatt, sier Dahl.
- Alvorlige feil fra kommunens side
- Det er gjort alvorlige feil fra kommunens side i denne saken, sier kommuneoverlege Dagfinn Haarr.
Historien om tvangsbehandlingen av Else Ragnhild Berntsen har vært en viktig inspirasjon til å intensivere arbeidet som kommunens øverste ansvarlige for tvangsbruk, sier Haarr.
— Loven kom på plass i 2009, og det har vært en gradvis prosess å få de ansatte i kommunehelsetjenesten til å kunne, forstå og praktisere den.
Haarr kom inn i saken etter at tvangsvedtaket var opphevet, og har fulgt den tett siden.
— Hvordan synes du hun er blitt behandlet?
- Det er hennes opplevelse som teller i denne sammenhengen. Samtidig vil jeg si at det er ytterst beklagelig at det er fattet et tvangsvedtak hvor de formelle sidene ikke er ivaretatt.
Kommuneoverlegen får alle tvangsvedtak oversendt, slik loven krever, og har ytterligere innskjerpet dette gjennom en ny prosedyre. Dermed kan han kontrollere at lovens bokstav og intensjon blir fulgt.
— Pasientombudet sier i årsmeldingen at mange melder om at de er redde for konsekvensene dersom de klager. Hvordan ser du på dette?
— Generelt håper jeg at kommunen er veldig opptatt av tilbakemelding, slik at folk med frimodighet kan klage på ting som ikke fungerer. Vi vil ha avviksmeldinger som gjør at vi kan bli bedre.
— Kan folk henvende seg til deg, om de kvier seg for å klage direkte til omsorgssenteret?
— Ja, det gjør de jo! Det er en del av kommuneoverlegens oppgave for de som ikke vet hvor de skal henvende seg. Samtidig vil jeg si at vi får for få tilbakemeldinger fra brukerne om ting som burde vært bedre, sier Haarr.