KRISTIANSAND: Men opplevelsen ble likevel annerledes. Intet kart kan speile virkeligheten fullt ut.I fem dager har jeg studert det digre kartet i rettssal 1 i Kristiansand tinghus. Det er festet på veggen, like bak aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl.DE BLÅ STAMPENE er der, like sør for lille Svarttjønn. Stiene er merket av, doene også. Baneheia, en idyll nesten i hjertet av Kristiansand. Et friluftsområde som får andre byer til å gispe av misunnelse.Jeg har ofte kikket på kartet. Et grått område nederst til venstre representerer bebyggelsen på Grim. Et fredelig boligområde som huser Arne Bernt Paulsen, Jostein Sørstrønen og kanskje et par tusen andre sjeler. Et lite samfunn som ble følelsesmessig bombet. I ruinene tok angsten bolig.ØVERST TIL HØYRE et annet grått område, litt mindre. Egsområdet, der de tiltalte bodde hos sine foreldre. Også der ble beboerne rammet av sjokk og sorg — fire måneder senere.Fire familier har, dypest sett, mistet hvert sitt barn. Kanskje en vanskeligere sorg å takle for dem i nabolaget til de rammede på Eg. Jeg tror det er lettere å forholde seg til foreldre med et tapt barn enn til foreldre med en fortapt sønn. Sorgen på vestsida av Baneheia var ispedd uskyld. Sorgen på østsida hadde skammen som følgesvenn. Men jeg vet at naboer, venner og kolleger stilte opp da det ble svart i de grå områdene. På begge sidene av Baneheia.BRYGGA der jentene badet, åstedet, gjemmestedene. De er også merket av på kartet. Baneheia er fortsatt en naturperle. Denne storslåtte gaven fra Vårherre, godt hjulpet av general Oscar Wergeland. Men idyllen har båret sørgeflor det siste året.I går gikk byretten og pressekorpset på tur. Åstedsbefaring heter det i den juridiske terminologi. Jeg kaller det en liten reise i mitt indre landskap.Alfred Hitchcock kunne ikke regissert det bedre. Lavt, grått skydekke. Duskregn i luften. Bartrærne er nakne, de står nesten som i sorg. Da de var tause vitner til tragedien for et knapt år siden, struttet de av grønn livsglede.TIL HØYRE ligger Svarttjønn. Det var der de tiltalte møttes 19. mai i fjor. Det er de enige om, men ikke stort mer.Rettens medlemmer går ut på brygga der jentene badet. De diskuterer «faglige» spørsmål - og gjør seg kanskje sine tanker. Ei enslig stokkand som kommer svømmende tenker neppe på annet enn muligheter for mat.VI SER KNAUSEN der Andersen og Kristiansen skal ha observert jentene fra. Vi tramper på stien som Lena og Stine Sofie trippet hjemover på. De hadde bare noen meter og minutter igjen å leve.På minnestedet kloss i stien ligger bamser, blomster og engler. To telys blafrer. «Fred i skogen» står det sprayet på benken. Her er saktens fredelig nok. Men roen, gleden og tryggheten bryter fortsatt håndbak med uhyggen.ÅSTEDET er sperret av med rød-hvite politi-plastbånd. Akkurat som da jentene ble funnet. Rettens medlemmer vil ha pressen på litt avstand. Politimannen Geir Hansen orienterer rettens medlemmer. Det var han som fikk fram tilståelsen i et avhør med den ene av de tiltalte. Det spørres og pekes. Stemmene er lavmælte, ansiktene alvorlige.Jeg har aldri vært her før. Selv om jeg kjenner området i detalj, både fra forklaringene og kartet på veggen, er det rart. Dette er virkeligheten. Noen meter foran meg skjedde det. Midt i vår bys misunnelsesverdige idyll utspant tragedien seg. To små jenter ble fratatt livet. Mange, mange andre fikk endret sine.VI RUSLER FORBI den lille demningen, der jentenes badetøy ble stukket vekk og kamuflert med en mosedott. Åstedsbefaringen er over, vi er ved reisens ende.Det er fredag. Slik det var den 19. mai i fjor.Jeg skal rusle hjemover i Guds natur og på Wergelands stier, og så ta helg.Akkurat slik Lena og Stine Sofie skulle.