I Dagsrevyen lørdag fortalte ei ung jente om sin oppvekst. Historien hennes handlet om fattigdom i velstands-Norge. Om et hjem hvor barna ikke får det jevnaldrende tar som en selvfølge. Om et hjem hvor strømmen koples ut, fordi moren ikke har råd til å betale regningen. Denne uken presenteres Redd Barnas fattigdomsrapport. Ifølge Dagsavisen viser rapporten at 26.000 barn i alderen 0-17 år bor i hjem med inntekt under fattigdomsgrensen. Verst er det i enkelte bydeler i Oslo, men også Hægebostad kommune i Vest-Agder og Bygland kommune i Aust-Agder ligger høyt oppe på listen.Generalsekretær Gro Brækken i Redd Barna sier til Dagsavisen at den fattige familien ofte består av en enslig mor med to eller flere barn. Familien bor i en av de minste eller en av de største kommunene i landet, og både mor og barn er isolert fra aktiviteter de fleste deltar i på fritiden. Majoriteten av barna som lever under fattigdomsgrensen har en hovedforsørger som er norsk. Fattigdomsgrensen for en familie med to voksne og to barn er vel 200.000 kroner. Det er halvparten av medianinntekten i befolkningen. For en enslig forsørger med ett barn er grensen drøyt 125.000 kroner. Hvis prosentandelen av medianinntekten heves fra 50 til 60, er det nesten 60.000 barn som kommer under definisjonen fattige. Det er mye skam knyttet til fattigdom. Vondt er det for de voksne, men enda verre for barna. De takker nei til bursdagsselskaper, fordi de ikke har råd til å kjøpe gaver. De uteblir fra klasseturer på skolen, fordi de ikke klarer egenandelen. De deltar heller ikke i idrett eller andre fritidsaktiviteter som krever kjøp av utstyr og medlemskontingent.Samtidig er mange av disse barna svært lojale mot sine foreldre. De forsaker opplevelser andre barn får del i for ikke å belaste sine foreldre. Ifølge Gro Brækken i Redd Barna forteller barn sine foreldre at de heller vil leke i gaten enn å delta i organisert virksomhet, for ikke å påføre de voksne flere byrder enn de allerede har. Noen familier mangler penger til både klær og mat. Vi bor i et av verdens rikeste land. I et land hvor det største problemet synes å være at staten har for mange penger. Skyhøye oljepriser gir solide bidrag til en allerede velfylt pengebinge. Samtidig er det armod i mange kommuner, som innfører stadig flere egenandeler for aktiviteter elever i grunnskolen deltar i. Dette rammer de fattige familiene ekstra hardt. De klarer ikke å betale, og konsekvensen er at barn fra disse hjemmene holdes utenfor blant annet leirskole og ekskursjoner.Det er uverdig at mange tusen barn har det slik i vårt land. Vi har en regjering som ledes av en statsminister fra Kristelig Folkeparti. Det bør forplikte. Vi forventer at det blir gjort noe med de fattige barnas situasjon, og at det gjøres fort. I et intervju med Vårt Land i forrige uke uttalte Kjell Magne Bondevik at noe av det han er mest stolt av som statsminister, er bekjempelsen av fattigdommen i Norge. Det er på høy tid han tar inn over seg virkeligheten. Og den er at de som har det vanskelig, får det stadig verre. Og de blir flere.