Helseministeren hevdet i Aftenposten 15. mars at reformen er godt underveis. Keiserens nye klær kaller jeg det, men ikke like underholdende, for nå er det vanlige folk som ikke får klær på. Keiseren lot seg jo lure og gikk jo naken i gatene i eventyret. Samme historie fortelles ellers om andre reformer også — politiets for eksempel. De er stort sett rene skandaler og folk opplever det selv. Dette har skapt uro, frustrasjon og utrygghet blant ansatte og i befolkningen. Stortingsrepresentant Jan Olav Olsen (H) støtter statsråd Høybråten i Agderposten 23. april. Olsen er politisk storfornøyd med sykehusreformen, men koster på seg noen spottende ord til annerledes tenkende i Senterpartiet og SV. Det er det ikke grunn til. Spørsmålet er ikke først og fremst hvor mye penger som er bevilget (mer enn noen gang tidligere), men hva resultatet faktisk blir.Det er ingen steder i verden man gjør som i Norge. Der man har forsøkt, er dette gjort om meget raskt. Det klareste eksempelet så vi på New Zealand (se selv www.observatory.dk) Reformene der lignet våre - trinnvis mot en markedsøkonomisk modell - vedtatt i 1997 - totalt reversert i 2000.Problemer og målsetting ved norske sykehus ble verken skikkelig kartlagt eller presisert før reformen. Var det ventelistene? En ukontrollert utgiftsvekst? Eller var det rene myter? Mye skjedde i et problematisk samspill mellom leger uten overordnet perspektiv, medier og enkeltpolitikere i Stortinget. Urealistiske forventninger om store effektiviseringsgevinster lar seg selvsagt ikke innfri. Det blir ikke mer helse for hver krone på denne måten, tvert imot. Oppsamlet underskudd i landets sykehus er på 4-5 milliarder, og vokser. Nå skal dette spares i løpet av 2004 og 2005. Sykehusansatte i hundrevis må sies opp bare her i Agder-fylkene - og vi er bare 1/16 part av landet. Hele sykehusavdelinger må stenges dersom dette skal kunne oppnås. Situasjonen er uoversiktlig, men at byråkrati, lønninger og pensjoner vokser mens kvalitet og effektivitet i tjenesten avtar, er åpenbart.Minst 25% av befolkningen har årlig kontakt med sykehuset som pasient eller pårørende. Trygghet for at det er hjelp å få når sykdom truer er og blir det viktigste. Derfor er en reform som skaper usikkerhet omkring denne basisfunksjonen i vårt samfunn fullstendig uakseptabel.Sykehus er blant de største organisasjonene vi har her i landet - og av de mest kompliserte. Et sentralsykehus består av 40-50 ulike selvstendige funksjoner. Det er som en hel liten by med alle dens små og mellomstore bedrifter. Sykehuset lar seg verken fjernstyre eller detaljregulere. Samtidig står det om liv hver eneste dag - og det fungerer.Sykehus produserer ikke og har ingen ting å selge - de får penger fra fellesskapet og gir tjenester til folk. Dette er ingenting å tukle med for utenforstående - uforstående skulle jeg vel ha sagt. Dette er infrastruktur i vårt samfunn. Politiske prinsipper og slagord duger ikke.Sykehusreformen må reverseres. Den ledes nå av folk uten innsikt i sykehus og helsetjeneste, som har gjennomført sammenslåinger til mammutorganisasjoner. Sørlandet Sykehus er et godt eksempel. Fra Flekkefjord til Arendal, 150 kilometer langt. Over 5000 ansatte. Altfor stort, tungvint og vanskelig å lede. Jeg hører at Sørlandet Sykehus går med 400.000 i underskudd om dagen. Nærmere 150 millioner i året. I Helse Sør har vi snart 1,6 milliarder i gjeld - ett tusen seks hundre millioner kroner som gjeld i banken! Det er slik ellers i landet også. Sykehus som drives for kassakreditt! Så tåpelig stelte aldri noen fylkespolitikere seg. Vi sitter snart i en gjeldsfelle. Sentralstyrt fra helseministeren, fra Skien eller fra Kristiansand. Penger er viktigere enn mennesker. Sykehusene er kommet i en umulig situasjon, med samtidig krav til innsparing, økt aktivitet og bedre kvalitet. Innsparing er det viktigste. Når vi på forhånd var underfinansiert og en så velger en organisering som koster mye mer og er mindre effektiv enn før, da kan dette bare gå én vei. Den gale veien. Store sykehus fungerer dårligere, og er dyrere i drift, enn mindre. Det vet vi. Moderne sykehus i Europas millionbyer og ellers i verden bygges og drives med 1500-3000 ansatte og 300-600 senger og enkelte spissfunksjoner, altså som vanlige norske sentralsykehus. Større blir tungvint, byråkratisk, ineffektivt og dyrere per behandlet pasient. Dette er fakta som en stortingsrepresentant bør legge til grunn. Dette er realiteter som ikke kan forandres ved politiske slagord eller vedtak.Det er lov å lære av andres tabber. Vi må som på New Zealand gå tilbake til lokale politiske styringsorganer og et nasjonalt fastsatt rammetilskudd, et bestemt beløp per 100.000 innbyggere. I det enkelte sykehusområde kan dette omgjøres til realistiske årsbudsjetter. Dette gir igjen er en forpliktende og forsvarlig kontrakt mellom den enkelte avdeling i sykehuset og samfunnet via direktør og politikere, altså befolkningen.Ventelistene og stykkprisordninger må vekk. De gir bare byråkrati. Fritt sykehusvalg gir skjevheter og overkapasitet på enkelte områder hvor man tror det kan tjenes penger. Statlig, regionalt eierskap med de store sykehussammenslutningene vi ser rundt i landet må oppløses til hensiktsmessige, selvstendige enheter med klare oppgaver og ansvar innenfor sitt område. Det norske sykehus HF styrt av et statlig sykehusdirektorat i Oslo vil være å gå fra asken til ilden. Også regioner blir altfor store for drift, men er nok egnet for fordeling av spesialoppgaver - men det må da Helsedepartementet kunne klare?Et reelt problem er det organisatoriske bruddet mellom sykehus og primærhelsetjenesten. La kommunene slippe dette. Organiser den sammen med annen spesialisthelsetjeneste, som én organisasjon med passende enheter for avgrenset befolkning - som i Sverige. Dette er den eneste strukturendringen det er grunn til å utrede og gjennomføre snarest mulig.Politikere med direkte kontakt med samfunnet er uten innflytelse og befolkningens eneste påvirkningsmulighet er nå store aksjoner, slik vi f. eks. så det i Arendal i høst. Flere folk i gatene enn på 17. mai, men stemningen var en helt annen. Dette er ingen farbar vei.Sykehusene må igjen komme under lokal folkevalgt kontroll. Et regionalt nivå blir også for stort og langt unna problemene. Vi må ha forutsigbar finansiering av sykehusene, ledet av profesjonelle fagfolk med sin lojalitet til befolkning og pasienter - leger, sykepleiere og andre. Faglighet og god organisering er avgjørende. I Arendal fungerte dette slik at vi ved sykehuset ti år på rad holdt budsjettet og gjorde jobben, og var dessuten vurdert som billig og godt. Hva var da problemet?