Kristiansand: Gjengangerne som Fædrelandsvennen har omtalt de siste dagnene, er han på fornavn med. Og så er han en ringrev i avhørssituasjonen, han oppnår kontakt, åpenhet, tillit. Og tilståelser. Om et brekk her eller et tjuveri der. Eller et dobbeltdrap i Baneheia.

Kontrasten er slående mellom hans daglige virke på livets skyggeside og hjemmet i idylliske Randesund.

Han bor på Bjørnestad, i stor enebolig reist på tuftene av småbruket der røttene hans er. Med utsikt til den krappe Jordmorsvingen, der veien fra Kristiansand til Randesund og Høvåg skiller lag — og mange kjører utfor.

— Den er oppkalt etter bestemor. Hun bodde her på gården og var jordmor i en menneskealder. Jeg var bare en liten gutt, men husker det var stor stas da hun fikk Kongens fortjenestemedalje.

Mine kriminalkolleger og hans politikolleger karakteriserer Hansen som en fremragende fagmann, en glad laks, en fargerik fyr, et åpent og samarbeidsvillig menneske.

Så feil kan så mange ta!

Nå sitter han selv i avhørsstolen på terrassen og mistrives åpenbart. Han ter seg som om han skulle ha verdens dårligste samvittighet for en alvorlig forbrytelse. Lukket, fåmælt, samarbeidsvillig, nesten mutt. Omtrent så fargerik som papp av resirkulerte melkekartonger.

— Når du avhører vrange, hardkokte kriminelle, Hansen, og vet at de har mye å by på og du ikke får noe ut av dem - hender det du får lyst til å gå løs på dem?

— Nei.

— Det gjør jeg, nå!

I FORMILDENDE retning skal dog anføres at Hansen advarte på forhånd: Snakker heller om tjuver og kjeltringer enn seg selv. Trives bedre med å avhøre - selv om han kan bli både irritert og provosert - enn å bli avhørt.

— Jeg vil for all del ikke fremstilles slik at leserne kan tro at jeg tror jeg er noe, sa overbetjenten.

Til tross for plaketten «Kristiansand politidistrikts Statuett for 2001». Tildelt fordi han gjennom en årrekke har vært «en spydspiss i Kristiansand politidistrikts bekjempelse av gjengangere og annen kriminalitet». Han berømmes for helhetstenkning, samarbeid og kreativitet. En inspirator og et forbilde for sine medarbeidere, «en svært god ambassadør for politiet generelt og for politiet i Kristiansand spesielt». Kvaliteten på arbeidet hans «er kjent langt ut over politidistriktets grenser».

Men jeg må altså ikke forlede noen til å tro at han tror han er noe.

Huset på Bjørnestad rommer ikke bibliotek. Lite tyder på at han er noen litterær tungvekter. Men han kan åpenbart sin Sandemose og Janteloven. «Du skal ikke tro{hellip}».

Jeg får ikke riktig hull på hva det er. En slags bedriftskultur, en kollektiv politikorpsånd eller bare beskjedenhet?

Han har likt å bo her på Bjørnestad, i huset ved siden av besteforeldrene. Det var ordentlig på landet, den gangen på femtitallet. Riktignok var Varoddbroa kommet på plass, da han som treåring vendte tilbake fra Voss.

— Far var fra Voss. Han traff mor da han hadde verneplikten her sør. De flyttet til Voss, fikk meg - men så ville mor tilbake.

Det var spredt bebyggelse og langt mellom vennene. Men et godt liv. Han ble tatt av idretten og satset bredt. Ski, skøyter, friidrett og orientering. Så ble det fotball, mange år på a-laget til Randesund IL.

— Du var en veldig god fotballspiller og kunne drevet det langt?

— MILJØET var flott. I klassen min fra Kringsjå ble det etter hvert både en norgesmester og en verdensmester.

— Det var deg vi snakket om, Hansen! Hadde vi vært på kammeret, ville jeg overveid å sette deg til mørning i kjelleren

— Ja, jo, jeg var vel ikke så verst. Jeg har en sånn bestemannsstatuett et eller annet sted. Men så satte ei vond hofte en stopper for karrieren. Nå nøyer jeg meg med å rusle i skauen, jeg trives der. Rydder litt og hogger ved til husbruk.

— Når fant du ut at du skulle bli politimann?

— Det fant jeg aldri ut. Det er mi mors skyld.

Han var FERDIG med militærtjenesten høsten -76, for sent til å søke på videre skolegang. Men så sto det i avisen at Politiskolen skulle ta opp et ekstra kull. Mor viste annonsen til sin håpefulle.

— Det var en fjern tanke. Men jeg sendte da inn en søknad.

Siden har han vært med på det meste innen faget. Ved en tilfeldighet ble han involvert i Marianne-saken i Risør i 1981 og lærte mye av spesialistene fra Kripos. Senere ble han spaner og etterforsker i narkogruppa, senere et år i UP.

SIDEN -95 har hverdagen bestått av tjuver og kjeltringer. Hansen og hans åtte kolleger i det som nå heter allmennavsnittet steller med tyverier, innbrudd, skadeverk, bedragerier og trafikksaker.

— Du er på godfot med disse notorisk kriminelle, blir du aldri lei dem?

— Jeg er satt til å gjøre en jobb. Da nytter det ikke å sette seg på sin høye hest. Det er en forutsetning for å gjøre en god jobb, at jeg har et greit forhold til gjengangerne. Jeg gjør en jobb for samfunnet, og så prøver jeg samtidig å gi kundene mine ei håndsrekning når det trengs.

— Trengs det?

— Å ja. Det kan være små ting. De har ikke legitimasjon og trenger meg for å få ut penger av banken, de ber om hjelp til et skjema. Det er så mye de ikke kan eller tør. De er ikke så tøffe i trynet som mange tror. De kriminelle jeg møter har krav på respekt, de har akkurat like stort menneskeverd som deg og meg. Ofte kan det være like tilfeldig at de ble kriminelle, som at jeg ble politimann.

For noen år siden tok Hansen og hans menn skjerpende grep. Varetekt til dom forelå. Hyppigere dommer, for å unngå kvantumsrabatt.

— Men det hjelper lite, de kommer tilbake, igjen og igjen. Blir du aldri lei?

— Jo visst hjalp det! Det hadde både oppdragende og forebyggende effekt. For en del av dem ble tilværelsen så håpløs at de ikke orket mer. De reduserte aktiviteten betydelig, og noen av dem kom seg på fote.

HANSEN SMILER. Det er moro å treffe dem nå, de som klarte seg. Med kjerring og unger, hus og hjem. Med rak rygg og kanskje stasjonsvogn.

— Klart det er gøy å slå av en prat med dem, å mimre om gamle, men ikke så gode dager.

På ei karikaturtegning Hansen fikk til 50 års dagen kommer han slepende med to kjeltringer i klypa. På trappa står en fortvilt fengselsbetjent og besværer seg over at overbetjenten fakker flere enn de har plass til.

— Det hjelper lite, fengsel, mener jeg?

— Det hjelper litt, men ikke all verden. De gjør ikke noe galt så lenge de sitter inne. Få blir bedre mennesker av et opphold bak gitteret. Jeg tror nok at samfunnstjeneste kan være et godt supplement. Men jeg har ikke noe alternativ til fengsel.

MANGE av Hansens gjengangere startet karrieren i ung alder, som 14-15 åringer. Nå har han vært så lenge i politiet, at han ser kriminaliteten gå i arv. Dagens unge lovbrytere er sønner av hans tidligste bekjentskaper.

— Det gjelder noen. Men de fleste er unge mennesker som ramler utpå. Jeg har møtt masse flotte, ressurssterke og fortvilte foreldre.

— Hva sier du til dem?

— Engasjement og nærhet. Foreldre bør følge med, vite hva poden gjør, se om inventar og utstyr på gutterommet står i stil med lommepengene. Narko er en nøkkel, det er for å skaffe penger til narkotika at de fleste stjeler. Det viktigste er at den kriminelle selv vil gjøre noe med livet sitt. Å skifte miljø hjelper, et nettverk også. Mange garvede kriminelle har kommet på rett kjøl etter opphold på Evangeliesenteret eller lignende institusjoner.

Det PÅSTÅS om Hansen, at viser du ham et innbruddssted vil han ofte kunne se hvem som har vært på ferde.

— Gjengangerne har sine rutiner og særtrekk, de setter et slags håndverksmessig stempel på åstedet. Noen vil jeg nok kunne peile inn, men slett ikke alle.

5000-6000 saker passerer gjennom Hansen hvert år, det aller meste er vinning. 25 prosent av dem oppklares, totalt i politidistriktet er oppklaringsprosenten 40. — Hvilket betyr at du og allmennavsnittet gjør en dårligere jobb enn kollegene?

HANSEN SMILER ikke.

— Det betyr at i mange andre saker har de en kjent gjerningsmann, vi en ukjent. Dessuten må vi prioritere hardt. Tyveri av en mobiltelefon blir ikke etterforsket hvis vi ikke har opplysninger å gå videre på. I større saker er vi ganske gode. Det er alltid moro å levere tilbake tyvegods. Ekstra gøy når det er til folk som ikke vet de er blitt bestjålet. Da vanker godord, det både trenger og fortjener vi i en hektisk og stri hverdag, sier han, og har plutselig glemt Jante.

KRIMINALJOURNALISTER elsker Hansen. Han er åpen, ærlig, skvær. Han tar til og med kontakt selv. Som da en gjenganger hadde tilstått alvorlige brekk. Hansen inviterte Fædrelandsvennen med på skogstur, da tyven skulle grave fram utbyttet. Og så tok han med seg tyvegodset, tyven og journalisten til den eldre, bestjålne damen.

— Hun nølte, men jeg sa det ville gjøre henne godt å treffe fyren. Han var en sympatisk mann i rusfri tilstand. De hadde en lang prat og damen var kjempefornøyd etterpå.

Sier Hansen og unnlater å nevne at journalisten var i sin sjuende himmel.

— MEDIA er viktig, det handler om kommunikasjon. Åpenhet kan motvirke misforståelser, skape det riktige bildet. Folk må få vite hva som skjer, og så skader det jo ikke at vi får vist at vi duger.

Hansen er blant politikorpsets dyktigeste avhørere.

Men nekter å komme med noen uforbeholden tilståelse:

— Jeg har blitt brukt i en del sammenhenger.

Et godt AVHØR er henimot en kunst. Men Hansen vil ikke ut med detaljer og strategier, det regnes som hans små yrkeshemmeligheter.

Det var han som fikk ut tilståelsen i Baneheia-saken.

Etterforskningen lang og tung. Presset voldsomt. Saken måtte oppklares.

Etter en times avhør av siktede, kom tilståelsen.

— En enorm lettelse for oss begge. Senere fulgte åtti timer med nye avhør av ham.

På PAROLEN dagen etter skulle han oppsummere og redegjøre. Han satt med avhørspapiret i nevene, som så mange ganger før. Men han fikk klump i halsen, tårene presset på.

— Det var så fælt, jeg klarte bare å si at de fikk lese avhøret selv. Jeg ble litt flau.

To ganger har han ringt unggutten i fengselet der han soner den lange straffen.

— Bare for å høre hvordan han har det. Når du har sittet åtti timer i intens konsentrasjon med et menneske, da er du nokså tett på. Jeg har inntrykk av at det etter forholdene går bra med ham, og gleder med over det, sier Hansen.

Og bekrefter kollegenes utsagn. Hansen kan være en tøffing utenpå, men inni er han en nokså sart sjel.

Om LEDERROLLEN sin sier han at det gjelder å gå foran, ta et tak selv. Inspirere, stille godt forberedt, ha solide systemer og rutiner.

— Nesten hundre fengslinger årlig er et slit, med tidsnød, avhør, rapporter, dokumenter, alt innenfor fengslingsfristen på ett døgn.

Derfor entrer han bussen i Jordmorsvingen hver dag klokka 06.30. Ti minutter senere skritter han inn dørene på Tinghuset. Leser journalen, sjekker innbrakte og skaffer seg oversikt før de andre kommer en time senere. Og det hører til sjeldenhetene at han går hjem tidligere.

Han er seig og utholdende. «Den som gir seg er en dritt», pleier han å si til kollegene.

— Noe mer du vi ha sagt sånn på tampen?

— Nei takk, sier Hansen.

Han gir seg aldri.