Åpningen av den nye Postgården torsdag 27. mai kunne ha vært noe helt annet enn en vellykket innvielse.Det bildet som vi fikk se i avisen av en glad Merethe Andersen med ungen i armene som den første heldige til å komme inn er til å grøsse av når hun sier at hun hadde tre barn med seg!La meg fortelle at bildet er nokså grafisk, men forteller ikke virkeligheten. Bak det glade ansiktet til Andersen ser vi masser av folk som ikke er i bevegelse, og bak den massen igjen, er det mange som presser seg fram. En kvinne med et lite barn i armene og en sportsvogn i midten av det hele er i veien for massen som presser fram og inn. Gråt, kaos og hyling. En annen hadde med seg baby i barnevogn.På høyre side like ved inngangen står Ugland og Tvedt med åpen munn. Og enda er det to dører igjen. Den lange gangen, gelenderet, de krøllete gummimattene på gulvet, og de som delte ut «lodd» til de hundre første kunne ha kostet en altfor høy pris. De som arrangerte åpningen feilet her.Å oppleve dette ga meg en veldig dårlig følelse i magen, og jeg fikk lyst til å trekke meg fra festlighetene, men det var bare èn vei å gå, og det var fremover. Jeg kan fremdeles ikke forstå at noen tilbud kunne være verdt å utsette sine barn for en så stor risiko som dette var.Og at journalisten fokuserte slik hun gjorde i avisen, er for meg ufattelig.For min del var det muligens meningen at jeg skulle skrive dette.Graciela NilsenKristiansand