VENNESLA: Jeg iler til med å fastslå at presteansettelser ikke er min greie. Jeg har overhodet ingen faglig kompetanse for å hevde at det var skivebom fra bispedømmerådet ikke å ansette Fredwall som har vikariert tre år i stillingen. Min kirkelige ballast denne sesongen er et par begravelser og gudstjenesten på julaften. Det er vel snevert for å blande seg inn i ansettelsesprosessen.
Men jeg må ha likevel ha det ut:
Det er trist at Jan Otto Fredwall ikke fortsetter som sogneprest i Vennesla. Han går når tilbake til jobben i personalavdelingen hos biskopen.
Dette har da også vært et hett tema rundt kafebordet. Engasjement for Fredwall har der vært stort, men gjengen jeg drikker kaffe sammen med er heller ikke blant dem som sliter ut benkene i kirken.
Hvorfor Fredwall ikke fikk fornyet tillit som sogneprest og hvorfor han ble innstilt som tredje reserve til jobben, vet bare de lærde i bispedømmerådet. Jeg har også fått med meg at menighetsrådet i bygda ikke vil kommentere ansettelsen og heller ikke si noe om hvem de innstilte som ny sogneprest. Det kan jo skyldes at de ønsket Fredwall. Det ville ikke akkurat være noen flying start for den nye sognepresten, andrevalget Raymond Cato Torsvik.
Nystrøkne underbukser
Da jeg emigrerte til Vennesla rett over tusenårsskiftet var presten en av de første jeg ble på fornavn med.
Oppsiktsvekkende.
For noe jeg husker da jeg vokste opp noen år etter krigen er respekten fra mine foreldre for såkalte autoriteter. På den listen over disse såkalte autoriteter var presten øverst blant "fem på topp", sammen med politi, lærer, lege og tannlege. Det var sågar en slik respekt (underdanighet) at min mor sørget for at jeg hadde nystrøket underbukse når jeg skulle til skoletannlegen! Ellers så jeg bare min far i slips fire ganger i året. Det var 1. mai, 17. mai, 24. desember og når det var foreldremøte på skolen.
Presten lå og vaket i det øvre skylag. Det forstod jeg da jeg sviktet min mor som mest – under "overhøringen" søndagen før konfirmasjonssøndagen i Lund kirke:"De kommende konfirmanter stod oppstilt på hver side i midtgangen. Presten vandret fram og tilbake og stilte spørsmål fra det vi skulle ha lært mens "vi leste for presten". Det var da jeg sviktet. Jeg ble svar skyldig og "stod som ei fora nattlue". Sidemannen reddet meg ut av situasjonen – trodde jeg. Men det var helt til jeg kom hjem. Min mor var sønderknust:
"Oddleiv, du har skjemt oss ut for hele menigheten".
Etter hvert kunne mor og jeg smile av hele seansen, men det gikk noen år....
Som å hoppe etter Wirkola
Jeg bodde drøye et halvt hundre år i Kristiansand og ble bare "dus" med en prest. Det var Audun Myhre, men så hadde da han også spilt fotball i Start. I Vennesla ble jeg øyeblikkelig inkludert i menigheten. Det skyldes Bjarne Nordhagen, presten som har mer hår enn Mick Jagger noensinne har hatt. Vi ble på fornavn – for Bjarne var også helfrelst – på Vindbjart. Vårt forhold ble så nært at jeg ble invitert inn i kirkerommet for å snakke til menigheten!
Bare så synd at ikke min mor levde lenge nok til å oppleve akkurat den seansen.
Bjarne var en av bygdas mest populære personer. Alle ville ha en bit av Bjarne. De ville ha Bjarne til å vie seg. De ville ha Bjarne når en av deres nærmeste skulle i jorda. Bjarne gikk også inn i styret i Vindbjart. Han var også drivkraften bak utallige kulturelle arrangementer. Bjarne var der for sine sognebarn 24/7, 365 dager i året. Derfor var det som en vegg i bygda ramlet ut da sognepresten vår for drøye tre siden tok bussen til byen for å gå inn i et vikariat for å bytte jobb med Jan Otto Fredwall på bispedømmekontoret. Mens andre drømte om å bli politi eller brannmenn da de gikk i knebukser, drømte lille Fredwall om å bli prest. Åtte år gammel "lekte han prest" og viet to kompiser. Det har jeg fra skråsikre kilder; menighetsbladet "Kirkebakken".
For Fredwall måtte dette bli som å hoppe etter Wirkola. Men Jan Otto har landet til 3 x 20 i stil. Ja, jeg er på fornavn med han også. Hvorfor? Jeg har ikke peiling. Det har bare blitt slik.
Bjarne Nordhagen ble personalsjef i Agder— og Telemark bispedømme. Stillingen som sogneprest ble lyst ledig. Sogneprest-vikar Jan Otto var lenge var i tvil om han skulle søke stillingen, men han fikk sterke oppfordringer om å søke.
Oppfordringene om å "slenge inn en søknad" kan ikke ha komme fra noen i bispedømmerådet, om oppfordringene har kommet fra noen i menighetsrådet vet jeg heller ikke. Men jeg vet at det blant oss "verdslige" i bygda har vært et sterkt ønske. Det kan skyldes at Jan Otto er blitt populær i løpet av disse tre årene. Det kan også skyldes at han er venndøl og bygda er ikke større enn er du født her så kjenner du de fleste. Det er en god ballast å ta med seg spesielt for presten som må tre støttende til i de vanskeligste tider i livet. Da er det trygt å kontakte en som du kjenner.
Nå tar også Jan Otto bussen til byen og bispedømmekontoret. Når det gjelder Steinar Skeie tar jeg sjansen på å være bombastisk. Han mister vi ikke. Som Vindbjart-trener sitter Steinar like trygt som Alex Ferguson i Manchester United.