VALLE: — Det er godt vi har hverandre! Martha Hege Røysland (60) ser gråtkvalt på samboer Willy Frantsen (63) der de sitter i stua til søskenbarnet hennes i Bykle. Det er bare minnene igjen av alt de hadde bygget opp sammen i Martha Heges barndomshjem på Flateland i Valle nå. Om det noen gang kommer opp hus igjen på eiendommen Fjellheim, vet de ikke. Verken eiendeler eller bolig var forsikret. Økonomi og helseproblemer førte til at hun ikke maktet å betale forsikringspolisene ved forfall for noen år siden.

For sent

  • Jeg hadde jobbet som vaskehjelp i Valle kommune og ble syk. Jeg kom på attføring og ventet på uføretrygd. Jeg var langt nede både psykisk og fysisk. Attføringspengene kom uregelmessig. Da jeg spurte forsikringsselskapet om jeg kunne få lov å betale når jeg hadde penger, sa de at det ikke lot seg gjøre. Jeg måtte betale ved forfall. Samtidig måtte jeg kjempe for å få uføretrygden. Jeg var helt nedpå, ga opp. Slik gikk det til at jeg ikke har vært forsikret på mange år, sier hun. Selvsagt vet hun at hun burde ha ordnet opp. Nå er det for sent. Sølvtøy, bunader, bunadsdukker, bilder, juleribbe, julegaver, klær - alt er borte.

Desperat kamp

Martha Hege Røyslands mor, Edna (87), var kommet til Flateland fra Arendal for å feire jul. De satt og så på tv. Martha Hege og Willy liker førjulstiden. Utenfor huset lyste det koselig i nisser og lys. Det var 18 kuldegrader ute.

  • Jeg fyrte godt, sier Willy.

Plutselig hørte de at det liksom spraket i etasjen over dem, fra soverommet.

— Jeg gikk ut på verandaen og kikket opp i mønet. Der slo flammene ut gjennom kledningen, sier han. Så begynte en desperat kamp mot flammene som herjet soverommet deres. Først tømte de brannslokningsapparatet. Så begynte de med bøtter. Martha Hege tappet i bøttene. Willy sprang opp og ned trappa og kastet vannet på flammene.

— Jeg kastet også vann oppunder mønet utenfra, men det ramlet selvsagt ned i hodet mitt igjen, sier han. Målet deres var å kjempe mot flammene mens de ventet på brannvesenet. Kanskje var dårlig pipe årsaken til brannen.

  • Vi var så opptatte med å prøve å slukke at vi ikke fikk reddet noen ting, sier de.

  • Jeg var i stua. Jeg var forvirret og redd, sier Edna Røysland.

Hjelp

Røysland og Frantsen berømmer hjelpen de fikk da brannen herjet. En sambygding kjørte dem ned til Valle Motell der de fikk rom for natten. På motellet var de hjelpsomme.

Willy Frantsen har en eiendom i Tokke som paret benytter av og til, men det er i Valle de vil bo.

  • Da vi dro på Joker-butikken i Valle for å handle i dag, sa innehaver Hans Petter Andersen at vi kunne få bo i kjellerleiligheten i huset hans i Leite i Valle. Da ble jeg så glad at jeg ble stående og gråte, sier Martha Hege Røysland.

De ble også tilbudt krisehjelp av kommunen, men avslo.

Fremtiden

  • Tror dere at dere noen gang kommer til å bo på Fjellheim på Flateland igjen?

  • Vi vil jo helst bo hjemme, men uten forsikring og med bare trygd, vil vi vel ikke ha råd til det, sier Røysland.

  • Vi må ta en dag av gangen og psyke hverandre opp. Vi vil veldig gjerne få opp noe der det har brent, sier mor Edna. Det var her hun og mannen ryddet tomt og bygde for 55 år siden.

— Vi får bare håpe og se, sier Willy Frantsen. Han er uføretrygdet etter å ha jobbet på anlegg og på Elkem en årrekke.

  • Vi har vært sammen i over 20 år, Martha og jeg. Det har vært gode år. Vi får prøve å klare dette også, sier han.