KRISTIANSAND: I dag er det latter og hjertevarme smil som preger hjemmet til Knut (46) og kona Anne (46) i Kristiansand. Ekteparet holder hverandre i hendene og sender hverandre fine blikk mens fvn.no er på besøk.

Men livet har ikke alltid vært harmoni og pene dager for Knut. Han har vært inn og ut av institusjoner gjennom oppveksten. Ble kriminell. Solgte stoff, gjorde innbrudd og havnet i fengsel.

— Marginene er ørsmå her i livet. Jeg kunne like gjerne sittet inne på livstid, men i stedet sitter jeg her med kona mi som jeg elsker over alt på jord, sier Knut. Daglig leser han om vold og drap i avisene, nå sist Nodelandsdrapet og drapene i Finland, og tankene går både til ofrenes pårørende - og gjerningsmennene og deres familier.

— Flere av de som tar liv forteller om vanskelig oppvekst og tvingende stemmer i hodet. Jeg ønsker å gi mitt bidrag til å kaste lys over hva som kan få unge mennesker ut på en slik destruktiv løpebane, sier Knut.

Hørte stemmer

Han forteller om en tøff start på livet, som førte ham tidlig ut i vanskeligheter.

— Ungdomstida var et helvete uten like. Jeg ble kasta ut hjemmefra som 14-åring, slet med tilpasningsvansker på skolen og ble mobba jevnlig. En lærer misbrukte meg seksuelt. Det var i denne perioden jeg begynte å høre stemmer i hodet, sier han stille.

Knut fikk høre at han bare skulle gjøre gale ting. Stjele, gjøre innbrudd og slå.

— Stemmene var som om når vi snakker sammen nå, som om den som snakka sto gjemt bak ei dør. Og de sa til meg at dersom jeg ikke gjorde som de sa, ville bestemora mi dø. Bestemor var den jeg var aller mest glad i, og jeg var jo bare et barn.

Dermed begynte Knut å gjøre som stemmene sa. Han turte ikke annet.

Skamslo fireåring

En dag var Knut og flere gutter ved et vann og badet. Den fire år gamle broren til en av kameratene ville hjem.

— Kameraten min spurte om jeg ikke ville følge lillebroren hans hjem. Jeg tok ham med meg, og vi måtte gå gjennom et skogholt. Da hørte jeg plutselig stemmene igjen:

"Nå har du sjansen. Kom igjen. Hiv han utfor fjellet. Spark han i armane. Gjør hva du vil med ham."

— Stemmene ble myndige. Det var som om en stor svær slamp sto og kommanderte meg til ting jeg ikke turte. Nok en gang trua stemmene med å ta livet av bestemor hvis jeg ikke gjorde dette.

Knut kjemper med gråten når han forteller. Han må ta en pause og hente seg inn.

— Jeg var så stygg med den gutten, sier Knut.

— Jeg heiv han og beit og lugga ham og gjorde så mye fælt. Til slutt kasta jeg ham ut i ei myr.

Da kom en annen kamerat av ham løpende og ropte: "Hva er det du gjør, er du syk?" Kameraten til Knut tok seg av guttungen og gikk hoderystende fra myra.

Sendt på Eg

Etter hendelsen turte ikke Knut å gå hjem med det første.

— Jeg fikk aldri noe morskjærlighet hjemme, og jeg var livredd for å vise meg. Han var jo gul og blå og fiolett, den lille tassen. Jeg syntes det var så fælt.

Til slutt fikk foreldrene vite hva som hadde skjedd, og det ble tatt affære. Moren kontaktet helsevesen og politi. Men de ville ikke sette Knut i fengsel.

— De kjørte meg opp på Eg, der fikk jeg et rom og ble boende mens de behandlet meg. En av psykiaterne der ble som en far for meg, men han sa samtidig: "Du må unnskylde meg Knut, dette er ikke rette plassen for et barn."

Knut forteller om minner fra psykiatrisk avdeling som har svidd seg fast i hukommelsen.

— Jeg så så mye vondt der oppe, og jeg hadde det ikke noe godt. Så jeg begynte å røyke hasj for å få tankene vekk på noe annet. Jeg ville ta livet mitt, det var som å vandre i en mørk tunnel og aldri komme ut.

Knut ble værende på sykehuset i to og et halvt år.

Spesialskole

Det bar videre på spesialskole for barne- og ungdomsspsykiatri i Oslo for Knut.

— Men der var det en haug med stoffmisbrukere og kjeltringer. Jeg var for pokker ikke noen kjeltring, jeg hadde et problem. Du plasserer jo ikke folk med psykiske lidelser sammen med kriminelle.

Knut begynte å selge hasj i slottsparken. Begynte med piller og amfetamin. Alt for å komme seg vekk fra ensomheten.

— Stemmene plaga meg hele tia. Jeg begynte å stjæle og havna i fengsel. Jeg ga blaffen i alt og alle. Gikk og sang på en sang av Kim Larsen og Gasoline: "This is my life and I don't care."

Tilbake i Kristiansand havna Knut en periode på Eg igjen. Der hjalp personalet ham på beina, og han skaffet seg både leilighet og en jobb i industrien.

— En psykolog sa til meg: "Det er ikke noe farlig med de stemmene så lenge du ikke gjør som de sier. Men med en gang du begynner å gi dem næring og ta dem på ordet og gjøre som de befaler, da er det farlig. Jeg skjønte det så godt at det brant seg fast.

- Smeltet isen

Uker og måneder gikk. Knut klarte ikke å slutte med stoff og småkriminalitet, selv om han hadde kommet seg i fast jobb. En periode bodde han på varmestua på Blåkors.

— Jeg sa til Vårherre at jeg kan ikke holde på med dette, jeg tar livet av meg. Jeg kjører ei overdose, så er jeg ferdig.

Men så en dag kom et ektepar til ham og sa: "Du skal få flytte hjem til oss, Knut."

Det viste seg å være foreldrene til Anne, som han er gift med i dag.

— Der i hjemmet opplevde jeg virkelig kjærlighet og omsorg fra en familie. Isfjellet begynte å smelte inne i meg, og jeg ble langsomt en myk og god mann, forteller Knut.

Kona hans nikker enig fra sofakroken.

- Slutt med hasj

Knut fikk hjelp på et avrusningssenter i regionen, der han møtte mennesker som satte faste rammer for ham.

— Min biologiske familie slo hånda av meg. Men jeg traff heldigvis andre mennesker som brydde seg. Og det har betydd alt for meg. Både innen psykiatrien og privat har jeg møtt gode mennesker som har vist meg kjærlighet, sier Knut.

Så, en stund senere, traff han Anne igjen, tilfeldig, og nå slo det gnister mellom dem. Men hun ville ikke ha ham som halvt narkoman og kriminell.

— Enten slutter du med hasj og alt som har med det å gjøre, eller så går jeg, sa hun.

Det ble en lang kamp. Men i dag er Knut rusfri.

- Den lille ekstra varmen

  • Jeg ba stemmene pelle seg vekk. "Kom og slå meg heller," sa jeg til dem. Men det gjorde de aldri. De har slutta å plage meg, for de veit at på denne adressa er det ikke noe å hente, sier Knut.

Nå er han 46 år, og har ikke lagt hånd på et annet menneske på over 20 år, og heller ikke brukt narkotika.

— Svigermor kom med en valium på bryllupsdagen, men etter det har jeg aldri misbrukt ei pille, sier Knut og ler, og forteller at han går ukentlig til en samtalegruppe.

— Der får jeg god hjelp til å lette på lokket, dele tanker med andre som har slitt med lignende problemer. Jeg er så takknemlig for alle menneskene som har vist meg omsorg. Livet er rett og slett deilig. Før ville jeg dø, nå vil jeg leve.

Så fester han blikket:

— Det ønsker jeg å si til alle, enten de er profesjonelle behandlere eller privatpersoner som møter barn med vanskelige tanker: Vis den lille ekstra varmen. Ta barnas tanker og problemer på alvor. Våg å være et medmenneske, så får kanskje noen hjelp i tide, før det går utfor stupet.

Fvn.no følger temaet videre.