Ronald Reagans bortgang reiser umiddelbart spørsmålet om hans plass i amerikansk politisk historie. Historikere har lenge drevet sin yndlingssport i å rangere presidenter i grader av «greatness». Det sier vel mer om den tidsånd historikerne lever i enn presidentens selv. Her skal vi heller være mer opptatt av et annet fenomen, nemlig teorien om de sykliske bevegelser i historien mellom progressive vs. tilbaketrekkende/konservative epoker. Med Reagans død og George W. Bush sin kamp om nye fire år i Det Hvite Hus har vi fått et lengre perspektiv på de siste 40 år. Hva er forholdet George W. Bush og Ronald Reagan?Reagan gjorde sin entre i amerikansk politikk i en alder av 53 år. I 1964 holdt han en tale på vegne av Barry Goldwater, den republikanske presidentkandidaten som ble knust så overlegent av Lyndon B. Johnson det året. I den talen skisserte han sitt politiske program:Han hadde vært demokrat en gang, sa han, men hadde oppgitt sitt partimedlemskap fordi demokratene var blitt for «sosialistiske». Han raste over en for allmektig stat, ødsle sosialytelser, for høye skatter. Han hånte det korrupte FN og ville ikke la verdensorganisasjonen få stille seg hindrende i veien i kampen «for frihet mot de kommunistiske tyranniene». Reagan ble symbolet på en ny strømkantring innen GOP, USAs republikanske parti: bort fra østkystdominansen ved de mer patrisiske krefter rundt politiske familier som Rockefeller i New York og Cabot Lodge i Massachussetts, og over til solbeltet i sørstatene, særlig Texas — og California. Det var stater med en røffere politisk stil og en mer folkelig type konservatisme (på grensen til reaksjon, vil noen si). Særlig ble forholdet til lavkirkelig protestantisk kristendom viktig. Det er nedgangen i denne moderate form for republikanisme, som også Nixon representerte, som gir den historiske bakgrunn for både Reagan og Bush jr.Reagans tale den gang skulle ikke minst danne opptakten til hans egen periode som president, med vekten på en minimalistisk stat, et sterkt forsvar, dyp ambivalens overfor FN og det internasjonale system av forpliktelser og konfliktreguleringer som USA selv var med på å bygge opp etter andre verdenskrig, ilter anti-kommunisme og familieverdier, dvs. tradisjonalisme i livsstil og moral. Dette var den tause majoritets reaksjon mot 68-generasjonens driftsutlevelse og kulturelle hippieradikalisme. Det paradoksale er at denne retning vil fjerne statens hånd i økonomien og i de sosiale hjelpeprogrammene ut fra en idé om frihet, men utslette denne frihet i personlige moral- og trosspørsmål - ved å utstrekke statens hånd til soverommene: mer og mer regulere folks livsstil og privatsfære, forby homofile ekteskap, fjerne kvinners rett til abort, bygge ned skillet religion/stat (bønn i skolen etc.)Republikanernes erobring av sør og vest innebar en dyptgripende realignment, som statsviterne sier, et skifte i velgerlojalitet over tid. Republikanernes rolle i nord under borgerkrigen skapte et demokratisk sør. Etter borgerrettslovene kom i 1964 gikk flere og flere hvite amerikanere over fra demokratene i sør til republikanerne. Nixon var den første til å trekke fordeler av denne «southern strategy», men det var først under Reagan at dette omskifte ble til en reell høyrebølge. Reagans folkelige appell og tilsynelatende omfavnende stil - Bush jr. kalte sin egen profil for omsorgsfull konservatisme - gjorde det mulig for flere og flere Reagan-demokrater å stemme på ham. Når amerikanerne så massivt stemte ned Barry Goldwater skyldes det antakelig først og fremst redselen for at han ville bli for farlig i forholdet til Sovjet. Den kalde krigen krevde omtanke og følsomhet, ikke svart/hvitt-tenkning i moralistiske kategorier og atomvåpentrusler. Goldwater fikk omrømme av å være skyteglad og uansvarlig maktberust på vegne av USA - og tapte. Innenrikspolitisk var også klimaet et annet, med borgerrettigheter for de svarte som viktigste sak. I forhold til Goldwater er Bush jr. klart mer kristen-autoritær, langt mer vennlig stemt overfor USAs enorme forretningskorporasjoner, langt mindre økologisk orientert, men deler hans dyrking av amerikansk militærmakt. Overfor Reagan er dagens Bush igjen langt mer dogmatisk i religiøse spørsmål (Reagans religion var mer av den utvendige sorten) men Bush jr. deler Reagans ideologiske besatthet overfor gigantiske skattelettelser, særlig for dem som alt har, noe som i begges tilfelle førte til enorme budsjettunderskudd. Det er dette som nå har gitt Bush jr. en motstander til høyre, for i kjernen av det republikanske parti ligger en jaabækiansk nøysomhetslinje i synet på statens finanser som nå Bush jr., i motsetning til Clinton, har satt seg ut over.Den som særlig har utviklet den sykliske teori om amerikanske presidenter, er historikeren Arthur M. Schlesinger jr. Han deler amerikansk politisk historie inn i 30-årsfaser. Århundret startet med to kraftfulle figurer, Teddy Roosevelt og Woodrow Wilson, begge sterkt aktivistiske. Deretter fulgte en konservativ tilbaketrekning i form av Calvin Coolidge og Herbert Hoover, begge sterkt konservative og passive. Så igjen en sterkt aktivistisk og reformatorisk fase med FDR og Harry S. Truman, avløst av en ny republikansk avmatningsfase i form av Eisenhower (til 1960), som likevel ikke rørte ved FDRs ansatser til velferdsstat. På ny kastes USA inn i idealisme og reformisme med Kennedy og Johnson. Nixon representerer for Schlesinger snarere en fortsettelse av Kennedy/Johnson-epoken, fordi han fortsatte utbyggingen av USAs sosiale sikkerhetsnett, i sterk kontrast til Reagan-perioden, som også kjennetegnes ved at tusener av sinnslidende ble kastet på gaten av ideologiske sparehensyn. I samme kategori setter han Bush sr., en representant for moderat republikanisme. Konservative høydepunkt er 1920-tallet, 1950-årene og 80-tallet. Dagens Bush, med hans blanding av økonomisk konservatisme og evangelisk moralisme, representerer linjen Goldwater-Reagan, Bush jr. in extremis, ikke linjen Nixon, Rockefeller, Bush sr. Reagan-impulsen i amerikansk politikk kan drives helt ut i det absurde, med folkelig reaksjon som følge. Husk hva som skjedde lederen av Representantenes Hus, Newt Gingrich , som gikk sin endelikt på 1990-tallet ved å være for ekstrem reaganistisk (han fremtvang bl.a. at den føderale regjering sluttet å virke for en tid). Det viser seg at Reagans arv er vanskeligere å håndtere enn det synes ved første øyekast. Om Bush jr. makter dette kunststykke eller om han overspiller sin hånd og deler sin fars skjebne, vil bli klart i november.