31 år gamle løytnant Vibeke Andrea Sefland er tilbake i barndomsbyen Kristiansand, etter et halvt års innsats i det krigsherjede Irak. Med seg hjem har hun minner som vil vare livet ut.Svarte netter under åpen himmel ute i felten, lange arbeidsdager, og møte med en lokalbefolkning som var frarøvet alt, unntatt sin verdighet.Som eneste kvinne i den 130 mann store norske Irak-kontingenten hadde hun ansvaret for santitetstroppen med sykestue, to leger, sykepleiere, ambulansepersonell og sjåfører.Hun har bodd kummerlig i telt, mens regnet styrtet ned og sølen veltet inn, kjørt milevis på farefulle ørkenveier, og stønnet i 50 graders varme med leirens luftkjølingsanlegg ute av drift.Hun har også følt frykten og uvissheten på kroppen, når selvmordsbombere og motstandsbevegelser for alvor trappet opp angrepene mot de allierte soldatene fra april. Hver eneste dag skjedde det angrep på militære, anlegg, kjøretøyer og personell.— Du er så fokusert på jobben du skal gjøre at du ikke får tid til å være skikkelig redd. Dessuten var vi veldig nøye med sikkerheten, forteller hun. Eventyrer

— Jeg lever vel egentlig et temmelig egoistisk liv. Kan liksom bare følge drømmene mine.Vibeke nyter sommerdager i trygge omgivelser hos mamma i Kristiansand. Det var her eventyrlysten i henne ble vakt.- Jeg var interessert i idrett, og friluftsliv. Elsket utfordringer. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville ha en jobb som stilte både fysiske og psykiske krav til meg, forteller hun.Det ble Forsvaret. Hun tok Hærens befalskole i 1992, og jobbet som instruktør i panserbataljonen på Setermoen. Senere tok hun Krigsskolen. Og mens andre kvinner på hennes alder fikk seg mann og barn, dro Vibeke på spennende utlandsoppdrag. Først til et krigsherjet Libanon, hvor granatnedslag og skyting nærmest var dagligdags. - Det var 13 måneder hvor vi stort sett gikk i alarmberedskap døgnet rundt, minnes hun.Den siste allierte bomben hadde knapt falt over Balkan, før hun i 1999 dro til Kosovo med den første norske kontingenten etter krigen.- Vi levde tre måneder i telt og med stridsrasjon. Jeg ble lei av kosten, forteller hun. Spennende

Til Irak ville hun fordi det virket som en spennende utfordring. Et tusentall interesserte slåss om 130 jobber i den norske kontingenten. Vibeke fikk en av jobbene.Møtet med et Irak ble ganske annerledes enn hun hadde forestilt seg.- Vi var blitt advart mot intens hete, men de to første ukene hadde vi plaskregn og kulde. Ufyselig vintervær. Alt var et sølehav.Senere ble det varmere, mye varmere. - Heten ble utrolig sterk. De siste månedene måtte vi stå opp kl 05.30 om morgenen for å få den daglige treningsøkten. Da var det i alle fall ikke mer enn 30 grader. Utpå dagen gikk gradestokken opp i 45-50 grader.Og lufta, den var så tørr at Vibeke nesten ikke behøvde å henge vaskede klær til tørk.Når de skulle dusje måtte de la vannet renne i lange tider for ikke å bli skoldet av glohett vann som var oppvarmet av solen i rørene.Livet i felten for enslig jente gav mange ulike utfordringer. Eget damedo kunne hun bare glemme.- Ute i ørkenen var det ikke doer i det hele tatt. En feltseng på høykant var det eneste man kunne gjemme seg bak, forteller hun.Men noen fordeler hadde hun.- Som jente fikk jeg spesielt god kontakt med kvinnene i de irakiske landsbyene. De inviterte meg inn i sine enkle hjem, og klarte å formidle med tegn og kroppsspråk hvor spennende det var å få en utenlandsk gjest på besøk. De var utrolig gjestfrie og vennlige, minnes hun. Viktig

Hva bedrev de så tiden med, soldatene i det norske ingeniørkompaniet? Vibeke synes den militære operasjonen i Irak har fått et ufortjent dårlig rykte.- Vi reparerte ødelagte vannveier til tusenvis av bønder, som ikke kunne få dyrket markene sine. I 11 landsbyer uten drikkevann satt vi opp vanntanker som kunne gi vann til over 100.000 mennesker. Og vi etablerte energiforsyning til landsbyer uten strøm, minnes hun.- Et sted ofret lokalbefolkningen en geit foran øynene våre og velsignet strømaggregatet i blod for å vise sin takknemlighet. Vi gjorde en forskjell der nede. Det er jeg overbevist om, sier Vibeke.Nå vurderer hun nye eventyr. Kanskje Afghanistan, eller hva med Sudan?