Klokken fem om ettermiddagenIran 2003Regi: Samira MakhmalbafManus: Mohsen Makhmalbaf og Samira Makhmalbaf.Dette er en film, skapt i fjor, som på en lydhør, ærlig og meget overbevisende måte prøver å gi et portrett av Afghanistan. Eller rettere: to portretter. Et av de ytre begivenheter, av oppbrudd, forvirring og ulike stadier av kaos. Og et av det indre livet og brytningene mellom det urgamle og det nye, nye måter å forholde seg til livet og hverdagen på. Det hele anskueliggjort gjennom trekanten Noqreh, en kvinne på tjue år, hennes far og hennes svigerinne.Faren er en representant for den gamle religionen og kulturen. Han mener Kabul er blitt blasfemisk, at selv Gud er blitt vantro. Datteren Noqreh bytter hver dag, uten at faren vet om det, til moderne sko, tar vekk sløret fra ansiktet og går til en skole som prediker kvinnefrigjøring og utdannelse. Hun vil lære å tale offentlig, hun har store politiske ambisjoner. Uten at noen politiske slagord blir holdt opp, er filmen likevel en meget politisk. For gjennom poengterte dialoger, situasjonsbeskrivelser, konfrontasjoner og en lett forståelig symbolikk, gis det en presis situasjonsrapport fra dagens Afghanistan. Regien er rolig, uten den minste manér, ofte med en visualisert poesi i billedrekker og enkeltbilder. Den samme roen og klarheten går igjen hos skuespillerne. Glimrende!