KRISTIANSAND: — Fra myndighetene får hun vite at de tre yngste barna hennes har det godt nok alene i et fremmed land på et annet kontinent. Hadde det vært mine barn, så hadde jeg blitt rystet i det innerste av en slik holdning. Og da må det være like rystende for Fadomo, som vi i dette landet har tatt på oss ansvaret for å beskytte. To tenåringsjenter har aleneansvar for den funksjonshemmede og syke lillebroren og å skaffe ham behandling og medisiner når det trengs. Hva har vi gjort mot disse barna i de tre årene som har gått? Det må da finnes paragrafer i Barnekonvensjonen eller Menneskerettighetene som forbyr en slik behandling av barn, sier Messel.

Som lærer har hun opplevd Fadomo som et intelligent, samfunnsinteressert menneske. Hun er flink og flittig og gjør store fremskritt.

— Det merkes at hun bare har ett års skolegang fra hjemlandet. For Fadomo er overgangen til et nytt samfunn og et vanskelig språk en stor utfordring. Det er ikke lett å yte maksimalt på skolebenken når bekymringene tar både krefter og nattesøvn. Mor lever under et enormt press.

— «Det synes heller ikke å foreligge hindringer for at referansen (Fadomo. red.anm.) kan ta inntektsgivende arbeid, og på den måten bidra til at underholdskravet oppfylles», skriver Utlendingsnemnda?

— Som ufaglært 49-åring er det ikke lett å komme inn på arbeidsmarkedet. Fadomo har søkt jobber, men får ikke svar. Hun har personlig kontaktet bedrifter hun kunne tenke seg var aktuelle. Hun har søkt etter arbeid gjennom avisen. Virkelighetens og Utlendingsnemndas verdener ser ut til å være svært forskjellige. Det kan virke som om myndighetene og politikerne ikke ser realiteter og mennesker, men skjuler seg bak paragrafer. Mor må tjene penger. Barna må lide. Hadde barna hatt far eller nære slektninger til å ta seg av dem, hadde saken selvsagt vært helt annerledes. Her dreier det seg om tre små barn som lever alene i et fremmed land, fnyser lærer Messel.

Samfunnsborger og nordmann Messel har også litt på hjertet:

  • Jeg er lite stolt over å være en del av et samfunn - en såkalt velferdsstat som bygger på humanistiske verdier - og som behandler små mennesker i krise på en slik måte. Det er både pinlig og opprørende, og uverdig for alle parter. Da barna fikk det første avslaget på søknaden om gjenforening, trodde alle det måtte bero på en misforståelse eller en glipp i systemet. Da det andre avslaget kom, begynte jeg å lure på om loven bygger på en differensiering av menneskeverd. Jeg håper inderlig at noen kan gjøre noe med denne uverdige situasjonen, sier Beate Messel.