OSLO: — Jeg fikk panikk. En av sjåførene rotet rundt i ambulansen, men fant fortsatt ikke noe bekken. I stedet fant han fram en liten spyttebakk av papp som han ga til meg sammen med noe papir. Spyttebakken var selvfølgelig alt for liten og det gikk som det måtte. Det rant over. Jeg ble stående i mitt eget urin, våt på beina og forferdelig dårlig, sier Kristiansands-kvinnen som av hensyn til familien og seg selv ikke ønsker å stå frem med navn og bilde. Kvinnen, som er i slutten av førtiårene, sitter i sengen på gynekologisk avdeling ved Radiumhospitalet i Oslo. Det hun opplevde for tre dager siden føles så nedverdigende at hun knapt klarer å prate om det. En behandling hun følelsesmessig vanskelig kan beskrive med ord. - Jeg var hjemme på permisjon fra Radiumhospitalet. Jeg følte meg fin da jeg dro til Kristiansand med ekspresstoget fredag. Lørdag ble jeg imidlertid veldig dårlig og fikk store smerter, sier kvinnen til Fædrelandsvennen. Hun ble hentet og kjørt til Vest-Agder Sentralsykehus (VAS) og ble liggende der til mandag morgen. Etter å ha blitt vekket klokken 06.00, ble hun så gjort klar for kjøreturen fra VAS og til Radiumhospitalet i Oslo. For å slippe å ligge i vanlige klær, ba hun om å få låne en morgenkåpe fra VAS. Da kvinnen ba om en flaske vann, fikk hun beskjed om at det ikke fantes noen egnet beholder på sykehuset.Skitten flaske

— Jeg ble tilbudt to flasker mineralvann, før en av sykepleierne kom på at det måtte la seg gjøre å fylle en tomflaske med vann. Flasken jeg fikk var verken vasket eller skylt, sier hun og lar Fædrelandsvennen kjenne lukten av kullsyreholdig mineralvann fra den urene drikkeflasken. Deretter ble hun buksert på plass i en av bilene til Ambulanse- og nødmeldingstjenesten i Vest-Agder. Foran lå en nesten seks times kjøretur i snøføyka. En kjøretur hun ikke unner noen. - Underveis var jeg så uheldig at jeg måtte på do. Jeg antar vi var kommet omtrent halvveis, og jeg spurte om det fantes et bekken eller noe annet jeg kunne tisse i. Det gjorde det ikke. Etter en stund fant de to sjåførene fram til en bensinstasjon. Ambulansen ble parkert et godt stykke unna pumpene, og kledd i kun en tynn morgenkåpe, uten skikkelig fottøy og med en alvorlig underlivssykdom, måtte jeg gå over plassen mens det snødde og blåste om hverandre. Jeg følte blikkene, men torde verken se til høyre eller venstre, sier hun. Inne på do ba kvinnen sjåføren om å støtte henne. Sjåføren avslo. - Jeg har ikke for vane å be noen stå inne på do mens jeg tisser, men jeg var så redd for å falle. Jeg står her, sa han og ble stående på gangen, forteller hun.Måtte tørke opp

Etter denne opplevelsen ble kvinnen livredd for å måtte gå på do flere ganger i løpet av kjøreturen. Det var da hun en stund senere igjen måtte på do, at panikkfølelsen slo henne. Etter den høyst ydmykende opplevelsen med pappbegeret, måtte hun selv tørke opp urinen. Kvinnen anmodet sjåførene flere ganger om å fjerne både det fulle pappbegeret og papiret, før hun ble hørt. Da var hun så utslitt at hun ikke maktet å ta av seg de våte sokkene, men lå med disse helt til hun kom fram til Radiumhospitalet i Oslo. - Dette er det verste og mest nedverdigende som noensinne har hendt meg. Dersom jeg måtte bli fraktet med ambulanse fra Kristiansand til Oslo flere ganger, vet jeg ikke min arme råd. Jeg har fått fullstendig skrekk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvordan det føltes å bli behandlet på denne måten, og jeg kommer aldri til å glemme dette, sier kvinnen og fortsetter: - Det må da være mulig å gå på do mellom Kristiansand og Oslo, også i en ambulanse. Og et bekken tar da vel ikke all verden av plass. Ingen skal behøve å oppleve det jeg gjorde. Ingen.