Kristiansand: — Foreldre er et mye større problem for integreringen enn de unge. Derfor er det aller viktigste å få fatt i foreldrene. I hvert fall å få far i huset i tale, for det er der kontrollen ligger, sier Jabarkhil.
Hun forteller at mange minoritetsforeldre blir utrygge i møte med den norske kulturen. Og at utryggheten ofte resulterer i at de forsøker å oppdra barna i den kulturen de selv har med fra opprinnelseslandet.
— Det blir feil å oppdra et norsk barn i Afghanistan på samme måte som i Norge. Like galt blir det når for eksempel foreldre med afghansk bakgrunn forsøker å oppdra ungene sine afghansk her i Norge.
Selvstendighet
Onsdag deltok hun på et møte fylkesmann Ann-Kristin Olsen i Vest-Agder hadde innkalt til i Kristiansand. Foranledningen til møtet var artikkelserien i Fædrelandsvennen tidligere i vår om jenter i minoritetsfamilier som utsettes for overvåkning og ekstrem kontroll.
— Minoritetsforeldre må oppdra sine barn til samme selvstendighet som norske foreldre gjør. Da må både barn og foreldre ut av hjemmene. Hvis ikke foreldre tar dette på alvor, kan det ende med at barna deres ikke lenger vil høre på hva de sier.
Frykt og kontroll
Spogmy Jabarkhil jobber som frivillig i Sanitetsforeningen med integrering. Mye av tiden går med til å bearbeide frykten mange foreldre med minoritetsbakgrunn har for å nærme seg norske miljøer.
— Jeg er selv innvandrer og kan hjelpe foreldre til å få forstå bedre sine egne barn. Foreldre vet for eksempel ikke hva som skjer på en klassetur med overnatting. De tror jentene drikker seg fulle, er lettkledde og sammen med gutter. Slike forestillinger gir seg gjerne utslag i ekstrem kontroll.
Tilskuere til livet
Jabarkhil er overbevist om at foreldre vil lære mye om det norske samfunnet om de engasjerer seg mer i sine barns liv og aktiviteter utenfor hjemmet.
— De vil helt sikkert forstå barna bedre. Det er jo hit foreldrene har valgt å komme, og det er her de vil bli. Da må de også tilpasse seg livet i Norge. Barn og unge må få friheten norske barn nyter. Skaffe seg utdanning, komme i jobb og ta lappen, for å nevne noe. Ellers blir de tilskuere til livet.
Hun betrakter seg selv som et godt eksempel på at det hun forfekter er en riktig tilnærming.
— Foreldrene mine har latt meg bestemme selv det som er viktig for meg. Nå er de stolte av meg og det jeg har fått til.
Ikke invitert
På møtet hos fylkesmannen deltok til sammen 25 representanter fra Arbeidsdepartementet, Justisdepartementet, Politidirektoratet og flere regionale og lokale etater og institusjoner. Spogmy Jabarkhil var ikke invitert, men hun ba om å få være med.
— Det var fint å høre at så mange bryr seg. Men jeg skulle gjerne ha sett flere fra innvandrerbefolkningen. Representanter som har en eller annen lederfunksjon, og som kunne ha tatt det som ble snakket om videre til sine miljøer, sier Jabarkhil.
Vil være jentenes stemme
Fylkesmann Ann-Kristin Olsen i Vest-Agder har stilt seg i spissen for å samordne alle gode krefter i arbeidet for en bedre tilværelse for mange jenter som overvåkes og opplever frihetsberøvelse i minoritetsfamilier.
— Vi kan ikke tillate at jenter i vårt samfunn ikke får leve et normalt liv. Når noen har det vondt, må vi "bråke". Jeg vil fronte og gi stemme til disse jentene, sier Olsen.
På møtet onsdag gjorde hun det klart at hun vil følge opp saken, men hvordan arbeidet skal organiseres videre, er ennå ikke bestemt. Første møte med de 25 representantene for ulike statlige, regionale og lokale etater og institusjoner, handlet mest om å utveksle erfaringer og komme med innspill.
— Her er mye kompetanse og ressurser. Mange gjør mye, men et gjennomgående trekk er at innsatsen kommer for sent, etter at ting har skjedd. Nå må fokus i større grad flyttes til forebyggende virksomhet.
Har innkalt til hastemøte om innvandrerjenter
Kirken blir herre i eget hus
Når barn blir bagasje
"Barns beste først"
Tør ikke vise hvem hun er
Unge jenter frykter for livet
Innvandrerjenter rømmer fra familien
Blir overvåket døgnet rundt