— Det blir som flere vegger faller ut. Men for kjerringa blir det nok bra. Jeg har ikke tall på de kveldene hun har forsøkt å føre en samtale, men hodet mitt er dypt inni saker på jobb. Jeg gruer meg samtidig som jeg gleder meg, sier Geir Hansen.
I over 35 år har de tre vært på jobb før nattskiftet går hjem og lest loggen før arbeidsdagen for alvor er i gang. Nå kan parole være parole og mobil være mobil.
— Kverner i hodet- Det er mer enn en jobb. Telefonen ringer døgnet rundt. Midt på natta blir man vekket og rådspurt om etterforskningsskritt, sier Ringvoll.
Som etterforskningsleder har Geir Hansen vært innom stasjonen hver helg. Heller ikke Sødal har klart å legge fra seg jobben.
— Jobben kverner i hodet døgnet rundt. Spesielt tenker jeg på om vi har tilstrekkelig med folk for å løse oppgavene. Det er med spenning jeg hver søndag kontakter vaktleder for å høre om alt har gått greit. Politiyrket er både krevende og risikabelt. Jeg er derfor alltid lettet når våre folk har klart seg gjennom helga uten å bli skadet, sier Sødal.
— Ble yrket som forventet?
— Jeg har hatt en fantastisk arbeidsplass og gledet meg til å gå på jobb hver dag, sier Sødal.
Ny tid
Ifølge Ringvoll har kriminalitetsbildet endret seg dramatisk. Den første narkosaken i Kristiansand ble registrert i 1967, da jobbet kun én mann med feltet.
— Det kriminelle miljøet besto av gatas gutter. Nå står mobile vinningskriminelle og internasjonale ligaer bak mange forbrytelser, sier Ringvoll.
— Det har vært spesielt å oppleve utviklingen med velorganiserte sjokkran mot butikker, til og med i åpningstida. Også raset av ran med utrolig unge lovbrytere gjør inntrykk, sier Hansen.
Sødal tenker med gru tilbake på politiets uniform de første årene.— Da jeg begynte i 1973 hadde vi kun gallauniformen med skjorte, slips og tynne bukser. Uniformen brukte vi på utrykning, om det så var fyll eller slåsskamp.
— Ja, og ikke bare det. Vi tok jo av og til skarpe oppdrag uten bevæpning. Det gikk som regel greit, sier Hansen.
Ifølge de tre politimennene har politiets status i samfunnet endret seg.
— På 70-tallet var det mer sånn at politiet var ufeilbarlige, det vi gjorde var rett. I dag sees vi mer i kortene. Heldigvis, sier Sødal.
— Jeg husker godt da en politimann her på huset tegnet en helt feil skisse etter en trafikkulykke. Sjåføren hevdet fortvilet at ulykken skjedde et annet sted. Vaktsjefen svarte: Det er politiet som bestemmer hvor ulykka har vært, sier Ringvoll.
Han startet sin karriere som lensmannsbetjent ved Bakke og Gyland lensmannskontor. En natt ble unge Ringvoll kalt ut på et bikube-tyveri med tre gjerningsmenn.
— Alt utstyr jeg hadde var batongen. I dag takker jeg for evnen til å snakke meg ut av det. Jeg fikk tre bistikk, men fikk de tre med meg til stasjonen i Flekkefjord uten å bli banket opp.
Sterke minner
En av sakene som har satt spor hos alle tre er Caledonien-brannen. Hansen var i Utrykningspolitiet og kjørte utrykning til Kristiansand da alarmen gikk. Sødal sto under en av stigebilene og tok imot både levende, omkomne og skadede som ble brakt ut. Ringvoll var etterforsker og gjennomsøkte brannrestene.
— Det skjedde et veiskille etter Caledonien-brannen. Det var første gang vi hadde en organisert debrifing, og kolleger fikk mulighet til å dele sine opplevelser, sier Sødal.Når livet som politimann skal oppsummeres, er det en sak som skiller seg fullstendig ut.
Baneheiadrapene merket politimennene for livet. I september 2000 førte Geir Hansen drapssiktede Jan Helge Andersen inn på rom 355 i tredje etasje på politihuset i Kristiansand. Han ble kalt hjem fra ferie for å avhøre 19-åringen. Overfor Hansen erkjente Andersen voldtekt og drap.
— Baneheiasaken er den største og mest alvorlige kriminalsaken vi har hatt på Sørlandet, og har helt klart preget meg mest. Det var kjempedramatisk, men jeg er likevel så glad for at jeg fikk lov til å jobbe med den, sier Hansen.
Ragnar Ringvoll var politimannen som overleverte dødsbudskapet til de pårørende.
— Man minnes saken på grunn av den enorme tragedien og kontakten med familiene, men også på grunn av godt utført politiarbeid, sier Ringvoll.
Trusler i dagliglivet
Livet som politimann har hatt sin pris.
– De fleste trusler rister man av seg. De er ofte sagt i en opphetet stemning eller i rus, sier Sødal.
Ringvoll opplevde at en psykisk syk person stjal posten hans og spredte den på byen. Han besøkte lensmannskontorer i landsdelen for å anmelde Ringvoll for 13 drap.
– En kollega i Arendal skrønet med at jeg kun sto bak 12, humrer Ringvoll.Hansen har opplevd innbrudd i hjemmet, og er nokså sikker på at det var en hevnaksjon.
– Det verste var at tyvene var på soverommet og stjal klær. Et fingeravtrykk i baderomsvinduet tilhørte en av våre gjengangere og saken ble heldigvis oppklart, sier Hansen.
Politimenn i arresten
Både Ragnar Ringvoll og Hans Kristian Sødal har opplevd å bli innesperret i arresten i løpet av karrieren. Ringvoll ble låst inne på sitt første oppdrag som aspirant.
– En kar var arrestert for fyll og skulle løslates fra arresten som den gang var i rådhuset. I hjørnet satt en, unnskyld uttrykket, blåfilolett en som jeg skulle riste liv i. Du må våkne, ropte jeg. Han ble så sinna at han sparket beinet i celledøra så den smatt igjen. En kamerat av ham som også satt på cella holdt på å dø av latter. Jeg fikk sitte på ryggen til den edru kameraten og kikket ut av ei luke. På gata fikk jeg øye på en forbipasserende. Kan du være snill og gå i vakta og si at jeg sitter innelåst, ba jeg pent. Tror du jeg er idiot eller, svarte mannen.
En stund senere møtte Ringvoll den "blåfiolette" på brygga. Han satt i et drikkelag som skulle fjernes, og politiet truet med anmeldelse og bot hvis de ikke flyttet seg.
– Da beroliget han kameratene sine med "slapp av gutter, han der er grei. Jeg har nemlig sittet inne med ham", forteller Ringvoll.
Sødal ble innesperret den gang politiet hadde fast vakthold på danskeferja.
– Jeg og en kollega måtte bringe to bråkmakere til arresten på ferja. Og mens vi slåss med de to smekker arrestdøra igjen bak oss.
Dette skjedde da aids-problematikken var relativt ny, og begge fangene truet med at de var smittet og skulle klore politimennene.– Det endte med at vi løste ut brannalarmen. På den måten fikk vi varslet mannskapet, forteller Sødal.
Alle tre har gjort en formidabel innsats for politiet i Agder.
Men heldigvis har vi mange dyktige medarbeidere som er godt kvalifisert til å overta etter dem.
— Kvalitet i første rekke
Politimester Kirsten Lindeberg mener de kommende pensjonistene har betydd mye for etaten.
– Dereslederegenskaper, politifaglige kompetanse, samarbeidsevne , engasjement og evne til å finne løsninger, er det særlig grunn til å fremheve . De har gått foran og vært gode eksempler,fått medarbeiderne med seg, og fått arbeidet gjort, sier Lindeberg.
Hva slags arv etterlater de seg?
– Samtlige har bygget opp en sterk kompetanse på sineseksjonener og bidratt til at distriktet har nådd sine mål. Kravet til kvalitet har stått i første rekke hos alle tre, og de har gitt sterke bidrag inn i de omstillingsprossesser som vi har vært i gjennom. De har gitt videreverdifullkunnskap, gode holdninger - ogutallige gode historier, sier Lindeberg
Etterforskning truet
Nedskjæringer truer stadig politiet. I Agder forsvinner 36 stillinger. På tross av dette er Sødal glad for at ordenstjenesten styrkes. Hansen frykter for etterforskningen.
– Jeg mener etterforskning i Kristiansand vil lide fra nyttår, og er redd faget svekkes. De to siste årene har vi hatt flere overfallsvoldtekter, drap og ran. Disse sakene prioriteres, men mange andre lider, sier Hansen.
– Når man sitter sånn og mimrer så blir det sterkt for meg. Vi har hatt en god arbeidsplass, sier Ringvoll.
– Ja, og ikke minst gode kolleger. De vil jeg savne mest, sier Sødal. Alle nikker.