Før jul arrangerte Fædrelandsvennen en konkurranse der vi spurte ungdommen om hvordan det har vært å være ung i 2020. Dette er et av bidragene i denne konkurransen.

Antagelsen skulle senere vise seg å være overraskende nær sannheten, men veien mot fremgangen kunne jeg aldri ha forutsett.

«Get on the right track, baby, get on the right track, baby» (Ray Charles, Yes Indeed, 1958). Mine førtini kilo føltes forferdelig tunge oppover bakken. Jeg orket ikke jogge, men beina gikk nå enda fremover. I år skal jeg sannelig bryte fri fra min lille kokong, tenkte jeg for meg selv, den første januar. Nå skulle bena mine sprette forbi de veltrente gasellene, jeg stadig møtte i skolens trappeoppganger. Med tungpust, skal tungpust fordrives!

Dagen etter møtte motivasjonen veggen. Hvilken vegg, spør du kanskje? En vegg, eller snarere en flodbølge av julekaker min mor insisterte på å bli kvitt. En måned og kanskje én joggetur senere, var det verken muskelmasse eller fremtidshåp som hadde bredt seg under huden min. Et par kilo julekaker og tre tonn med tyngende hjertesorg hadde flyttet inn i den skarve kokongens kammer. Gjerningsmannens forsvinningstriks balanserer på mange pilarer, som dessverre krever en bibels sideomfang for å forklares. Derfor velger jeg å presentere det hele gjennom tre ord: Skabb avslører Kvinnebedåreren.

Både jeg og unge Werther led, høylytt på loftet mitt, da det en dag dukket opp en nyhet, som skulle overskygge, eller i hvert fall nedkjøle, våre flammende lidelser i Kjærlighetens navn. En høyst usannsynlig mutasjon, hadde manet frem en ond fetter av det velkjente Sars viruset. Det hadde visstnok kommet til, i møte mellom en mann og noe firbeint, asiatisk kryp som ingen så ut til å bli enige om hva var. Det vi derimot visste, var det faktum at viruset var smittsomt oss mennesker imellom, som igjen ledet til en uunngåelig konklusjon: Himmel og jord måtte settes i bevegelse, og det med det samme!

Om man tror på heksekraft, karma, Gud, eller Dyrenes hevn, vil opplysningen om et uforklarlig virus i globalt omløp, føre til flere spørsmål enn de fleste menneskelige maskinerier kan operere. I mitt hode fløt spørsmålene omtrent slik: Hvilke synder vil felle oss denne gangen? Er det de plast-infiserte fiskene i havet som har sladret? Og kan det i så fall være at en stakkars norsk ørret har svartelistet meg etter den bruskorken jeg lot trille utfor kaia i fjor? Vil årets to tøffe kondisjonstreninger bære meg gjennom denne hevnaksjonen? Svaret kunne umulig være «ja», så døden og jeg inngikk en pakt om et ålreit kameratskap. Da jeg formidlet budskapet om denne pakten til min hedenske mor, konkluderte hun med at «overtro og en egosentrisk holdning» hadde ført meg inn i en konspirasjonssirkel «uten like». Dette mener jeg enda var et tullete svar å komme med.

Månedene sneglet seg forbi, og koronaen hevet stadig i både styrke og størrelse, som et vellykket brød i ovnen. Menneskene var på dette tidspunktet, uten tvil, fanget i naturens hov. «Ned i ildsjøens dyp, dere usle menneskedyr og falske profeter!»

Da mars gjorde sitt årlige inntog, tok den like godt med seg Covid 19 til Norge. Deretter var det som om hele den norske befolkningen lekte mørkegjemsel, i flommende dagslys. En stillstand var satt i bevegelse.

Heldigvis for min del, er det denne typen stillstand jeg anser for god grobunn å være. «Jeg forstår frustrasjonen, men hold håpet oppe og arbeid så godt du kan. Det første som åpnet i samfunnet igjen, vil være skolene», sa læreren min over Teams, etter en av mine medelever avsluttet en salig klagesang over rammeverkets fravær. Jeg for min del, benyttet hjemmetilværelsen som best jeg kunne. Om morgenen våknet jeg klokken syv over åtte til nabokråkenes ondsinnede kakling fra en lyktestolpe til en annen. De er noen mystiske vesener disse fjærkreene, tenkte jeg og konkluderte med at det var best å ønske dem en god morgen der ute. Deretter åpnet jeg Teams, syv minutter for sent, for så å forvise undervisningen til et folketomt rom. Med store mengder kaffe og et forfriskende fravær fra flyvende viskelær tok karakterene mine nye høyder. Jeg lærte meg verdien av mykologiens mysterier og leste, skrev og danset som jeg ville. Dessuten fikk kjærlighetssorgen utløp i mer velluktende rom, enn skoletoalettene jeg ellers ville søkt tilflukt i. Med andre ord var dette smutthullet fra hverdagens spetakkel, blitt et rom jeg trivdes svært godt i.

Sommersolen snek seg til slutt frem til vindusruten over sengen min, tok sats ved kanten og flerret opp øynene mine, da den skylte over det søvnige ansiktet mitt. «SKRU PÅ RADIOEN!» Ble det skreket frem, fra etasjen under. «Gud, for noen stakkato sanseinntrykk jeg skal bli utsatt for her i livet» hveste jeg til både min mor og det nådeløse solskinnet. Likevel reiste jeg meg opp og lot kroppen flyte inn i en hengiven solhilsen, for det er alltids best å være på den sikre siden av naturens karmaopptelling. Da jeg var ferdig, lot jeg radioen overdøve stillheten. Deretter ble både solstikk og skrik fra værelset der nede, omgjort til små sandkorn ved føttene mine. Djevelen hadde nemlig bosatt seg i radioens høyttaler:

«Det er med glede vi ønsker elevene i Kristiansand tilbake til en mer ordinær skolegang.»