— Petrine sover bedre, merker vi. Det gir henne dypere oksygenopptak og hjelper i forhold til spastisitet, forteller mamma Pia Jørgensen (50).
Selv tør hun ikke inn i trykkammeret. Ikke har hun tålmodigheten heller. Den har til gjengjeld mannen fått mer enn nok av.
Etter middagsmat legger Per Gunnar Stølen og datteren Petrine seg inn i kammeret i to timer. Nesten hver dag. De glipper bare noen få i året.
Når de har funnet plassen i det trange kammeret, som best kan karakteriseres som en forvokst sovepose, drar familiens assistent, Nermana Demaj igjen glidelåsen. Hun styrer trykket og oksygentilførselen fra utsiden.
— Av og til er jeg gørrlei. Men da tenker jeg at på at jeg har verdens skjønneste jente i armkroken. Dessuten kan jeg duppe av litt, sier Per Gunnar Stølen.
Eneste på Sørlandet
Trykkammeret er kjøpt inn i USA. Hyberbaric chamber kalles det, og kostet familien 150.000 kroner. Stølens skal være det eneste på Sørlandet. Det finnes noen ganske få rundt om i landet som bruker samme metode.
— Internasjonal forskning er positiv. Trykkammer-terapi gir lovende resultater for barn med hjerneskader. Forbedret pust, redusert hevelse og betennelse, forebedret blodomløp og styrket immunsystem, blant annet. Uansett virker det for oss. Hun sover bedre, sier Per Gunnar.
— Trykket er som på sju meters dyp. Du kan få litt propper i ørene i begynnelsen. Ellers er det ingen bivirkninger. Det eneste er at jeg kommer litt «høy» ut igjen. Jeg blir litt i farta, ler Per Gunnar Stølen.
Inni trykkammeret skjer lite de to timene far og datter ligger der.
Det var 22. mars 2000 legene ved Sørlandet sykehus gjorde feil under fødselen. Petrine fikk ikke nok oksygen. Det endte med omfattende CP og alvorlig hjerneskade.
«Vi vil ha Petrine hjemme», sa foreldrene til hverandre.
Balanse
Per Gunnar Stølen sa opp lærerjobben og har i snart 12 år vært hjemme og ledet den intensive treningen. Etter mye kamp med offentlige myndigheter, har han nå omsorgslønn fra kommunen.
— Hva skal du med karriere hvis du har dårlig samvittighet. For oss var det riktig å gjøre det vi kunne for at Petrine skulle være hjemme. Vi pleier å si at vi måtte finne vår balanse i livet, sier Per Gunnar Stølen.
I 2002 begynte de med intensiv trening basert på den amerikanske Doman-metoden. Trening skulle gi hjernen impulser og skape bedring. Det finnes barn som har lært å gå og snakke med metoden.
I 2003 sto det over ei dobbeltside i Norsk Ukeblad. «Vi drømmer om at Petrine skal snakke».
Per Gunnar Stølen og Pia Jørgensen drømmer ikke om at Petrine skal snakke lenger. Eller gå.
— Vi har etter hvert skjønt mer av Petrines skader. Men ti-tusenvis av treningstimer har langt fra vært forgjeves. Det handler om at Petrine skal ha et aktivt og sosialt liv, og vi ser mange små fremskritt, forteller mamma Pia.
Et ømt punkt
— Hva med fremtiden?
— Vi eldes, og Petrine har perioder med mye sykdom. Du er på et ømt punkt nå. Fremtiden kjenner ingen. Det tror jeg vi bare skal være glad for, sier Pia Jørgensen
— Bekymring ødelegger bare hverdagen, sier Per Gunnar Stølen.
— Se i kamera, Petrine, ber mamma Pia når vi skal ta bilder.
Hun har alltid hørt slike beskjeder, men det er treningen som gjør at hun nå kan flytte hodet og feste blikket. Petrine stirrer rett inn i kamera . . .
Lørdag fyller hun 14 år.