Er det fordi Frp og SV har bedre løsninger for fremtidens samfunn? Er det fordi Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen snakker så folk skjønner? Fordi fløyene støyer mest og bøyer minst?Det finnes selvsagt ikke noe enkelt svar på SV og Frps fremgang. Det mest opplagte svaret er at de med få unntak ikke har hatt politisk ansvar, og at de derfor heller ikke kan bebreides for noe som helst. I motsetning til sine kolleger i de etablerte partiene, har de ikke vært i posisjon til å gjøre noe som irriterer velgerne. Ingen kan klandre dem for å bryte løfter de aldri fikk muligheten til å holde. Det kan også forklare Senterpartiets overraskende nasjonale fremgang. Sp har praktisk talt vært utenfor den nasjonale politikken etter at sentrumsalternativet døde, og har dessuten en ny leder i Åslaug Haga. Heller ikke hun kan klandres for noe. Sp's fremgang er ellers interessant fordi de skiller seg ut fra SV og Frp. Sp's økte gjennomslag i distriktene bør også sees i sammenheng med de omfattende internasjonale landbruksavtelene som er under forhandling nå. De bærer lite godt nytt for norske bønder, og som interesseparti er Sp foreløpig den eneste store aktøren som har forstått alvoret i saken. Derfor har det vært forholdsvis enkelt å lage konkrete budskap i Senterpariet denne gangen. De har en fiende.Det er mer enn hva KrF kan skryte av. Partiet har vært sin egen fiende det siste halve året. Selv om partiet gjør et godt valg i denne landsdelen, straffes de i resten av landet. Med både regjeringsslitasje, sex-skandaler og åpne interne stridigheter skulle det noe til at de holdt stillingen fra 1999. Og som det ledende partiet i sentrum av norsk politikk, måtte de forvente å gå tilbake når fløyene går fram.Men også Høyre og Arbeiderpartiet taper terreng, og de gjør det på bekostning av Frp og SV. Denne tendensen så vi også tydelig ved Stortingsvalget for to år siden, men gårsdagens valg sementerte et mønster som trolig vil prege det politiske landskapet i mange år fremover, med mindre bildet forstyrres av en ny EU-kamp.Fløyenes fremgang er en naturlig konsekvens av at Høyre og Ap har nærmet seg sentrum fra hver sin side. Ingen av partiene er lengre tydelige bærere av sine respektive ideologier. Og de har begge fått en outsider som snakker deres politiske språk bedre enn de gjør selv. For eksempel er det liten tvil om at Frp har større troverdighet enn Høyre når det snakkes om skatte— og avgiftslette. På samme måte har SV overtatt Ap's rolle som forsvarer av felleskapets løsninger og mer abstrakte, men dog viktige, verdier som solidaritet. Både Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen har skapt nye politiske rom for sine respektive partier, men innenfor det som en gang var Høyre og Ap's rammer. Dermed er det betimelig at vi begynner å lete etter årsakene til SV og Frps fremgang utenfor partiene selv.Når velgerne i Kristiansand foretrekker en gruppe politiske amatører på Frp's liste fremfor de etter hvert profesjonelle Høyrepolitikerne som leder bystyret i dag, er det et kraftig signal om at de ikke er fornøyde. Dette må de etablerte politikerne ta innover seg. Høyre i Kristiansand har knapt vært synlige i denne valgkampen, bortsett fra på annonseplass. Kan hende opplever mange velgere en avpolitisering av både dem og Arbeiderpartiet mange steder. De styrer og ordner, men den politiske debatten er død gjennom det meste av året. At den også har vært det under valgkampen, sier valgdeltakelsen sitt om. Budskapene fra Høyre, Ap og sentrumspartiene blir til forveksling like, fordi de skal tekkes alle velgergrupper. I en slik situasjon fremstår SV og Frp som de mest reelle alternativene for stadig større velgergrupper. Kanskje fordi de også fremsier de klareste og budskapene. Velgerne er konsumenter, og de siste generasjonene er oppdratt til at det enkleste også er det beste. Når det er sagt er det verdt å merke seg at Arbeiderpartiet i skrivende stund ser ut til å holde fast ved statusen som Norges største parti. Etter at den bitre lederstriden er lagt i glemmeskuffen, har de gjennom valgkampen sakte men sikkert gjenvunnet noe av kraften som gjør dem til et bredt, folkelig parti.I denne landsdelen må de imidlertid finne seg i å dele sine velgere med SV. Uansett hva det endelige resultatet måtte bli, synes det temmelig klart at Arbeiderpartiet må innta en annen holdning til sine kamerater på venstresiden enn de har vært villige til hittil. Årets valg er i så måte en gedigen manifestasjon av det nye styrkeforholdet imellom partiene både på høyre- og venstresiden.Folket har talt. Eller rettere sagt mumlet sin dom: Vi ønsker endringer. Og mer enn noen enkeltsak er det dette noe annet som har fått oss til å løpe mot hver vår politiske fløy. De etablerte partiene har muligens ulike løsninger, men de har det til felles at de er etablerte. Og dersom velgere ønsker endringer er den enkleste løsningen å kjøre de demokratiske kilene inn i valgsystemet for å bryte opp det politiske establishment.I går sa vi vårt. I dag er det opp til politikerne å vise hvorvidt de har fattet poenget eller ikke.