Jeg vil ikke at de skal oppleve det jeg gjorde. Nemlig å stå mutters alene igjen. Uten å ha noen å prate med. Jeg var mor til hans to barn. Vi var tross alt gift i 11 år. De årene forsvinner ikke av seg selv. Vi hadde vært skilt i ett år, men hadde fortsatt god kontakt. Men jeg var jo hans ekskone. Ingen så ut til å bry seg da, sier 32-åringen, som i dag bor i Farsund.Hun glemmer aldri beskjeden som lå på hennes mobilsvarer ved middagstider 22. desember 1999. Politiet hadde forsøkt å få tak i henne for å fortelle henne hva som var skjedd. Hun måtte selv ringe dem for å høre.— Jeg glemmer aldri den samtalen. Det var helt sprøtt å høre en vilt fremmed mann fortelle at eksmannen, og far til mine to barn, hadde kjørt utfor med vogntoget, brent inne og omkommet, forteller Mona Burås.Julen husker hun knapt, bortsett fra da barna skulle åpne presangene fra pappaen sin. Sønnen på sju år fikk ei klokke. Den ni måneder gamle datteren fikk en brunrød kjole. De har ikke brukt noen av delene. Forskjellige versjoner

— Dagene gikk, og guttungen spurte hva som hadde skjedd med pappa. De ulike avisene skrev forskjellige versjoner om hendelsesforeløpet. For å finne ut sannheten, ringte jeg politiet i Flekkefjord. Det endte med at vi dro dit, fem dager etter ulykken. Det var en god dag. Her fikk vi svar på alt. Vi besøkte ulykkesstedet og så på bilen. Polititjenestemannen Leif-Erik Pedersen var fantastisk til å hjelpe oss, forteller Mona Burås.Da hun studerte førerhytta på det utbrente vogntoget, fikk hun øye på eksmannens sko, som var smeltet fast i bilen.- Da gråt jeg. Og sønnen min sa at nå var han endelig sikker på at det var pappaen hans, sier hun.Dagen etter, 28. desember, var det begravelse på Sola utenfor Stavanger, hvor Hans-Petter Burås bodde. Det ble et gripende farvel med eksmannen og barnas pappa. Sjokket

Da begravelsen var over, kom derimot sjokket.- Siden jeg var hans ekskone, var det jeg som hadde ansvaret for boet hans. Det var min oppgave å avslutte alle hans kontoer. Jeg måtte betale regningen for begravelsen på 25.000 kroner. Det var en masse ting som måtte ordnes. Tanken på alt dette hadde aldri slått meg. Ingen fortalte meg at dette var mitt ansvar. Jeg kunne vel i det minste ha fått vite om dette før begravelsen. Plutselig ble verden snudd på hodet enda en gang, som om ikke det var nok å fordøye at mine barn hadde mistet sin far, sier Mona Burås.Deretter gikk dagene med til å ringe forsikringsselskaper og banker og gjøre opp forskjellige ting.- I en sånn tilstand som jeg var i, kan du tenke deg noe mer utrivelig enn å bli møtt av kalde og kjølige stemmer fra forsikringsselskapene? Man blir møtt av alle slags utrivelige spørsmål. Da jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg skulle det og det og så fortalte at min eksmann hadde kjørt utfor med et vogntog og brent inne, ble det stille i andre enden, sier 32-åringen. Ingen brydde seg

Samtidig var det fortsatt ingen som brydde seg om hvordan det gikk med henne. Hun føler at alt som kunne gå galt, gikk galt i den vanskelige tiden.- Det jeg trengte da, var å ha noen å snakke ut med, noen som kunne forstå. Det var nemlig ikke en eneste person som spurte hvordan det egentlig gikk og hvordan jeg hadde det. Jeg var jo en ekskone, legger hun til.Til slutt tok hun kontakt med en psykolog for å få hjelp. Hun fortalte henne historien, men ble stadig avbrutt av spørsmål om hva en semitrailer var, hva en trekkvogn var og så videre. Måtte trøste psykologen

— Da jeg til slutt kom til poenget, og fortalte at eksmannen min hadde brent inne i vogntoget, begynte psykologen å grine. Det endte jo med at jeg måtte trøste henne. Jeg gikk aldri til psykolog igjen.30. april skjedde vogntogulykken som skulle sette fart på Mona Burås{rsquo} nettverksarbeid. Et vogntog kjørte ut i Fedafjorden. Sjåføren overlevde, men hans kjæreste og hennes to barn omkom.- Etter hvert tok jeg kontakt med sjåføren via brev og fortalte at jeg beklaget sorgen, samt at jeg forstod veldig godt hva han gikk gjennom. Jeg skrev at hvis han trengte en utstrakt hånd, så var jeg her. Det tok ikke lang tid før han ringte for å takke. Det resulterte i at han var på besøk i fem dager. Vi pratet oss gjennom sorgen. Det var umåtelig godt. For det verste er å være alene og føle at ingen andre forstår deg. Vi forstod hverandre. Det var da jeg skjønte at det var et behov for noe mer organisert, forteller Mona Burås. Nettverket

Hun kaller det bare nettverket. Hver gang hun leser om en ulykke der et vogntog har vært involvert, forsøker hun å spore dem opp. Enten via politiet eller personer i transportmiljøet. Nå er hun blitt så kjent blant sjåførene at de ringer til henne og forteller om ulykker.- Mitt mål med å bygge opp et slikt nettverk er ikke å fortelle verden om mitt liv, men å kunne bruke noe utrolig tragisk i mitt liv til å hjelpe andre. Jeg skriver til dem som har vært ute for ulykken, og sier at jeg har en dyrekjøpt erfaring som jeg gjerne kan tenke meg å bruke for å hjelpe dem. Hvor mange jeg har kommet i kontakt med etter at jeg begynte med dette, har jeg ikke tall på. Men sender jeg fem brev, får jeg svar på minst fire av dem. Noen vil prate. Andre vil bare takke for henvendelsen. Det er ingen tvil om at det er stort behov, sier den engasjerte kvinnen.For henne er mobiltelefonen hennes viktigste arbeidsredskap. Det er ikke få telefonsamtaler det er blitt de siste årene. Tellerskrittene fyker av sted. Derfor var det tilnærmet krise da hun i midten av august var uten telefon noen dager, fordi hun ikke hadde råd til å betale telefonregningen. Tid og penger

— Det koster mye å drive på med dette her. Heldigvis fikk jeg anskaffet meg kontantkort, sånn at jeg i det minste var tilgjengelig, forteller hun.Hvor mye tid og penger hun har brukt på nettverket de siste årene, har hun ikke lenger tall på.- Hvor mye penger jeg har brukt av egen lomme, nei det har jeg ikke peiling på. Derfor ville det vært innmari fint om noen så seg råd til avse en femtilapp eller noe, slik at jeg kan fortsette dette viktige arbeidet. For meg er det å hjelpe til i slike situasjoner en selvfølge, forteller hun.Det er ikke bare nettverket hun bruker tid på. Hun vil gjerne takke transportmiljøet, og gjør hva som helst for å gi noe tilbake til dem. Uvurderlige sjåfører

— Sjåførene var de eneste som tok kontakt med meg etter ulykken. De har vært til uvurderlig støtte for meg. Derfor har jeg via nettverket mitt sagt fra om at dersom de er i området, må de bare slå på tråden, så kan vi prate og spise litt. Det er ikke få ganger jeg har pratet gjennom alt det tunge, sier hun, og legger til at man kan si at hun nesten har startet sin egen private truck-stopp der hun bor i Farsund.Til daglig jobber hun som servitrise på Lyngdal Inn, kafeen som ligger like ved E 39 og er et yndet stoppested for de mange vogntogsjåførene som ferdes langs europaveien.- De kaller meg bare for Trollet. Det er på grunn av håret mitt. De aller fleste sjåførene har hørt om Trollet og nettverket mitt. Ikke alle vet hvordan jeg ser ut, og blir overrasket når de hører at det er meg som er Trollet, sier hun.Etter ulykken har hun selv tatt førerkort for vogntog og buss. Drømmen hennes er å kjøre vogntog på kontinentet. Selv om hun vet hvilken fare det innebærer.tom.arild.stole@fedrelandsvennen.no